Det var den russiske komponisten Milij Balakirev som ga Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij (1840−1893) ideen om å komponere en orkesterfantasi over William Shakespeares skuespill om Romeo og Julie i 1869. Balakirev forklarte Tsjaikovskij i detalj hvordan han burde komponere verket og Tsjaikovskij fulgte mange av Balakirevs råd i prosessen. Den udødelige kjærlighetshistorien talte sterkt til Tsjaikovskij som kunne gjenkjenne den håpløse kjærligheten i sitt eget liv og øse av sine evner til å trylle fram minneverdige melodier og saftig orkesterklang til en dramatisk handling.
Etter en kort innledning, handler første hoveddel i orkesterfantasien om Broder Lorenzo, mannen som gir Julie den skjebnesvangre sovedrikken som gir opphav til den tragiske misforståelsen om at Julie er død. Musikken har en alvorlig andektighet og varsler på mange måter den kommende katastrofen. Plutselig skifter musikken fullstendig karakter når Montagues og Capulets barker sammen i en heftig slåsskamp. Etter et sydende orkesterdrama, presenterer Tsjaikovskij det smektende kjærlighetstemaet for første gang. Romeo og Julies kjærlighet er intens og lidenskapelig, men ender, som alle vet, i ubønnhørlig tragedie.
Omstendighetene rundt urfremføringen av Romeo og Julie i 1870 var av det spesielle slaget. Dirigenten ved konserten, Nikolai Rubinstein, var innblandet i en skandale med en kvinnelig student og publikum var langt mer opptatt av denne saken enn av Tsjaikovskijs nye stykke, og uttrykte sine meninger med tilrop og gester fra salen. Etter urfremføringen reviderte Tsjaikovskij verket i flere omganger før den endelige versjonen ble urfremført i Tblisi i Georgia i 1886.
(Tekst: Thomas Erma Møller)