Vasily Petrenko Nikolaj Tsjerepnin
Pjotr Tsjajkovskij

Nikolaj Tsjerepnin (1873–1945) vokste opp i St. Petersburg, der han studerte komposisjon hos Nikolaj Rimskij-Korsakov og siden ble Sergej Prokofjevs lærer. Han skrev La Princesse Lointaine (“Prinsessen i det fjerne”) i studietiden til et skuespill av Edmond Rostand. Det handler om en trubadur som forelsker seg i en prinsesse han får høre om, langt borte. Han bestemmer seg for å oppsøke henne, men reisen er lang og farefull, og i det han kommer frem, dør han ved hennes føtter.

Pjotr Tsjajkovskij (1840−1893) var fem år da han fikk oppleve Wolfgang Amadeus Mozarts musikk for første gang, på et mekanisk instrument faren hadde kjøpt i St. Petersburg, byen familien flyttet til noen år senere. Lille Pjotr ble rørt til tårer, og opplevelsen ble starten på et inderlig, livslangt kjærlighetsforhold til Mozarts musikk. Det var Mozart Tsjajkovskij hadde i bakhodet da han skrev sine Variasjoner over et rokokkotema i 1876 – perioden da Mozart begynte å komponere, blir gjerne kalt rokokko.

Det måtte mer overtalelse til da Tsjajkovskij noen år tidligere begynte på en symfoni basert på Lord Byrons dramatiske dikt Manfred. Initiativet kom fra to av de mest innflytelsesrike mennene i russisk kulturliv, komponisten Mily Balakirev og kritikeren Vladimir Stasov. Tsjajkovskij var ikke begeistret for forslaget, men etter å ha lest Byrons dikt og gjort seg kjent med unge Manfreds samvittighetskvaler, begynte han å skrive. Manfred er Tsjajkovskijs lengste symfoni og den som krever størst orkester, og ble urfremført i 1886.