Det er sjelden vi kjenner så mye til «innholdet» i et verk som når det gjelder Tsjaikovskijs 4. symfoni. I 1876 hadde han inngått en avtale med den rike enken Nadezhda von Meck. Den gikk ut på at de aldri skulle møtes, at hun skulle understøtte ham med et månedlig beløp og at han, til gjengjeld, skulle formidle tanker om sin musikk i en korrespondanse som skulle vise seg å vare i fjorten år og utgjøre rundt 500 brev, hvorav 451 er bevart. Symfoni nr. 4 ble urfremført i 1878 og tilegnet «min beste venn», som var lovet full anonymitet …
Idemessig er verket inspirert av Beethovens Skjebnesymfoni, skriver Tsjaikovskij til von Meck. Åpningstemaet representerer Skjebnen, den man alltid er underlagt og ikke slipper unna.
Skjebnen klinger som en festfanfare i messingblåserne, seierssikker og suveren. Vårt eneste valg er å overgi oss, skriver en nedtrykt komponist, som nettopp har vært gjennom et mislykket ekteskap og et sammenbrudd. En ustoppelig trafikk mellom grim virkelighet og flyktige drømmer om lykke, slik føles dette livet, skriver han. Derfor la han også inn noen gliper av glede i form av valsetemaer i førstesatsen, betegnende nok med litt forvirrede betoninger her og der.
I andresatsen dukker det opp lykkelige minner fra en ungdom da blodet bruste, men også smertefulle minner om utrøstelige tap, skriver han. Alt i en melankolsk stemning, for alt er fjernt, og det er både trist og godt å kunne hengi seg til det som var.
Tredjesatsen, en scherzo, er den som handler minst om ham selv, leser von Meck. Kanskje til hennes skuffelse. Satsen åpner med et florlett pizzicato-slør, men så, ifølge komponisten, dukker det opp noen glade bønder som synger og danser og svinger på flaska mens en militær prosesjon passerer i det fjerne, før pizzicato-sløret igjen legger seg over tablået.
Fjerdesatsen slår til med en virvlende åpning som går rett over i en russisk folkesang. Så tilbake til virvlene, og tilbake til folkemelodien igjen, som mer og mer kles opp i full orkesterdrakt. Når musikken tiltar i intensitet og vi tror vi får en feiende avslutning, er Skjebnen der igjen, etter å ha ventet i kulissene fra førstesatsen. Og vi får en ny veksling, nå mellom skjebnemotivet og et like messingsterkt finalemotiv. Hvem som vinner?
Musikken gir andre svar enn ordene, skriver Tsjaikovskij. Han har prøvd å oversette musikalske tanker i sine brev, men det er ikke mulig. Det han skriver, kan bare være et ekko av hva han uttrykker i musikken.
Selv om brevene til Nadezhda von Meck inneholder mye mer av et program for 4. symfonien enn noen kjente til den gangen, ble Tsjaikovskij kritisert for i det hele tatt å skrive programatisk, altså å henvise til noe utenfor musikken selv. Han forsvarte seg med å spørre tilbake: Hvorfor skulle det være galt? Det ville være mye verre hvis symfoniene hans ikke inneholdt annet enn harmonier, rytmer og modulasjoner!
Så er vi tilbake til diskusjonen om hvorvidt musikk har noen mening, om musikk kan si noe utover de klingende toner. Men når det gjelder Tsjaikovskijs musikk, bør han få lov til å bestemme selv.