Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 har alltid funnet en spesielt god gjenklang i Oslo Filharmonien. Symfonien ble fremført i orkesterets aller første sesong og har vært umåtelig populær blant musikere, dirigenter og publikum i Oslo helt siden 1920-tallet.
Et halvt århundre senere skulle nettopp Tsjaikovskijs symfonier være helt sentrale da Oslo Filharmoniens fikk sitt definitive internasjonale gjennombrudd. Innspillingene av Symfoni nr. 4, 5 og 6 med Mariss Jansons på 1980-tallet vant en rekke priser og var starten på det endelige løftet inn i toppsjiktet av europeiske orkestre.
Klarinettenes mørke molltema, akkompagnert av dype, alvorstunge strykere, innvarsler en tragisk skjebne i åpningen av Pjotr Iljitsj Tsjaikovskijs (1840−1893) Symfoni nr. 5. Konstruert etter samme modell som Beethovens femte, går temaet gjennom kamp til seier, fra mørke til lys, i løpet av symfoniens musikalske forløp.
Og sannelig er det mye drama, selv etter at triumfen tilsynelatende er nådd i begynnelsen av finalen og temaet ikke lenger er mollstemt, men kledd i begeistret dur. Den truende skjebnen overvinnes til slutt og symfonien ender tross motstanden i seier.
Da femte symfoni var ferdig i 1888 hadde nok likevel Tsjaikovskij selv innsett at skjebnen ikke var så barmhjertig, noe som skulle komme til å prege hans hjerteskjærende sjette symfoni noen år senere. Tsjaikovskij skjulte sin seksuelle legning hele livet og døde som en ulykkelig mann i 1893. Selv om dødsårsaken var kolera, har mange spekulert i om det tidlige dødsfallet var selvforskyldt.
Selv om Symfoni nr. 5 har en dramatisk form og et tydelig plott, husker de fleste aller best de vidunderlige melodiene, saftige orkesterklangene og mange uttrykksfulle enkeltøyeblikkene i verket. For hvem kan vel glemme ballettmesterens vidunderlige vals i tredje sats eller den lekre, lyriske hornsoloen og den rike orkesterpalletten i den berømte andresatsen − for ikke å snakke om de ekspressive bølgene, løpene og sveipene som skyller gjennom verket.
Symfoni nr. 5 var på ingen måte noen umiddelbar suksess. Kritikerne var skeptiske etter urfremføringen i St. Petersburg i 1888 og Tsjaikovskij beskrev verket som en fiasko etter å ha dirigert det i Praha. Siden har det imidlertid inntatt en soleklar plass på det internasjonale standardrepertoaret og er en av tidenes oftest fremførte og mest berømte russiske symfonier − uansett komponist og tidsepoke.
(Tekst: Thomas Erma Møller)