‘Det er rart med det ... Å dø er akkurat slik jeg komponerte det i Tod und Verklärung’, skal Richard Strauss (1864−1949) ha uttalt på dødsleiet i 1949. Da var det gått mer enn et halvt århundre siden han komponerte tonediktet, men det var åpenbart at akkurat denne musikken hadde satt særlig dype spor i komponistens hukommelse og bevissthet. Dessuten siterte han nettopp Tod und Verklärung i den fjerde sangen av Fire siste sanger (1949), ’I kveldssolen’, idet sopransolisten synger ‘Er dette kanskje døden?’.
Tod und Verklärung er i fire deler og beskriver en kunstners død. Etter Strauss’ eget ønske er hver del utstyrt med poetiske betraktninger av den tyske komponisten og fiolinisten Alexander Ritter. Første del er langsom og beskriver ‘den gamle mannen, like før døden’. Så blir uttrykket vesentlig mer agitert og dramatisk når ‘kampen på liv og død ikke gir mannen fred.’ I nest siste del har mannen innsett det uunngåelige, og ‘livet passerer for ham i revy’ − fra barndommens lek via voksenlivets kamp til alderdommens ro – før verket avsluttes med den gripende og ‘etterlengtede Forklaringen’.
Dramaturgien, tematikken og den musikalske formutfoldelsen i tonediktet gjør det til ett av Strauss’ aller mest konsentrerte, velfungerende og rørende. Og nok en gang får han brukt hele sitt mektige arsenal av orkestrale effekter, klanglige nyanser og vidunderlige fargerikdom. Strauss var en orkestreringens mester, og i tonediktene fikk han utfolde seg mer eller mindre fritt for historiens tyngende konvensjoner.
Da Strauss komponerte Tod und Verklärung i 1888 og 1889 var han bare 24 år gammel, men han traff åpenbart en helt spesiell nerve i akkurat denne musikalske fremstillingen av døden. Og det er han langt i fra alene om å mene. Siden Strauss selv dirigerte urfremføringen av Tod und Verklärung i Eisenach i 1890 har det vært ett av hans aller mest berømte verk og et høydepunkt i tonediktsjangeren overhodet.
(Tekst: Thomas Erma Møller)