Richard Strauss skrev sin Hornkonsert nr. 2 under annen verdenskrig, midt i en av de tyngste periodene både i hans liv og i Europas historie. Likevel fremstår musikken lettsindig og munter. På manuskriptet skrev Strauss at verket var tilegnet faren Franz Strauss, som hadde vært død i 40 år. Kanskje drømte komponisten seg tilbake til lysere og enklere tider. Musikken gir assosiasjoner til Wolfgang Amadeus Mozart, som var farens favorittkomponist.
Franz Strauss lærte å spille en rekke instrumenter i oppveksten. Allerede som 15-åring fikk han jobb som musiker i Hertug Maximilians private orkester i München. Han var dyktig på flere instrumenter, men kom til at det var horn som passet ham best. Han begynte å skrive sin egen musikk for instrumentet, og i 1847 fikk han jobb som solohornist i Det bayerske hofforkesteret i München, en stilling han beholdt i mer enn 40 år.
De neste tiårene ble Franz Strauss stadig mer etterspurt som solist, og mange regnet ham som Europas beste på sitt instrument. I 1865 var han solist ved fremførelsen av sin egen hornkonsert. Forberedelsene skjedde med en nyfødt i huset: Franz’ eldste sønn Richard ble født i 1864. Det var fiolin som skulle bli sønnens instrument, men han fikk en inngående kjennskap til hornets muligheter allerede i barneårene.
Richard Strauss skrev sin første musikk som seksåring, og i det neste tiåret fikk han opplæring i komponisjon av faren. I tillegg til Mozart var faren en stor beundrer av Joseph Haydn, Ludwig van Beethoven og Franz Schubert. Han var langt mer skeptisk til nyere komponister, spesielt Richard Wagner, selv om han spilte horn ved flere urfremførelser av Wagners operaer. Han forbød sønnen å studere Wagners musikk.
Fra 1875 dirigerte Franz et amatørorkester der Richard spilte fiolin. Her ble sønnens første komponisjoner for orkester utprøvd. Gjennom ungdomstiden var Richard sterkt påvirket av farens konservative smak, noe som også preger hans Hornkonsert nr. 1 fra 1883, skrevet da Richard var 18 år gammel. Han skrev konserten med faren i tankene, men Franz syntes den var for krevende teknisk, og fremførte den aldri selv.
Franz Strauss døde i 1905, samme år som sønnens opera Salome hadde premiere. I de følgende tiårene jobbet Richard Strauss for det meste med opera. Capriccio fra 1941 skulle bli den siste han fullførte. De siste årene av livet ble preget av en usedvalig kreativ oppblomstring. Langt inn i 80-årene skrev han musikk på skyhøyt nivå, med Fire siste sanger som en verdig finale. Hornkonsert nr. 2 ble innledningen til denne unikt kreative sluttfasen i Strauss’ karriere.