Richard Strauss fikk sitt store gjennombrudd som komponist med symfonisk musikk – orkesterdiktene Don Juan fra 1889 og Tod und Verklärung fra 1890. De første operaene hans floppet i sammenligning. Det bildet endret seg totalt med Salome i 1905, et bibelsk drama basert på Oscar Wildes skuespill. Operaen skapte skandale med sin brutale handling og radikale musikk, og ble en enorm publikumssuksess.
De neste årene begynte Strauss det som skulle bli hans viktigste kunstneriske samarbeid – med den østerrikske forfatteren Hugo von Hofmannsthal. Etter å ha slått gjennom som tenåring hadde Hofmannsthal etablert seg som en språkets mester og en betydelig dramtiker. Deres første samarbeid var operaen Elektra, basert på Hofmanssthals versjon av den greske tragedien. Også Elektra rystet publikum med sitt bloddryppende innhold og moderne tonespråk.
Vinteren 1909 lanserte Hofmannsthal et mer humørfylt prosjekt for Strauss. Sammen med sin venn Harry Graf Kessler hadde han satt sammen en skisse til en romantisk, musikalsk komedie lagt til 1700-tallet. Inspirasjonen var hentet dels fra den franske dramatikeren Moliére, fra en fransk roman og fra en fersk fransk operette. Paris ble byttet ut med Wien, og de to vennene dro til Berlin og presenterte ideen for Strauss.
Strauss likte forslaget, og det neste året skrev de i samarbeid Der Rosenkavalier – Rosenkavaleren. Operaen hadde premiere 26. januar 1911 i Dresden, og i løpet av noen måneder ble den satt opp både på La Scala i Milano og på Statsoperaen i Wien. Overalt ble operaen en sensasjonell suksess, den største publikumstriumfen Strauss opplevde i sin karriere.
Handlingen kretser om noe så enkelt som en ung mann og en ung kvinne – Octavian og Sophie – som møtes og blir forelsket. Men Sophie, datteren til en nyrik forretningsmann, skal giftes bort til den brautende baron Ochs, mens Octavian har sterke bånd til en langt eldre kvinne. Aldersforskjellene i de humoristiske kjærlighetsintrigene reflekterer over et dypere tema – tiden og dens gåtefulle rolle i våre liv.
Handlingen er lagt til 1740-tallets Wien, som i keiserinne Maria Theresas første regjeringår var midt i en kulturell blomstringstid. Musikken er også en lek med tid – valsene vakte nostalgi og gjenkjennelse, selv om de ikke hørte hjemme på 1700-tallet og dessuten var skrevet i et moderne og harmonisk rikt tonespråk.
Operaens voldsomme popularitet skapte også interesse for å bruke utdrag som orkestermusikk i konsertsalen. Strauss laget et orkesterutdrag allerede samme år som premieren, og de neste årene ble det laget ulike versjoner av andre. Den mest populære konsertsuiten, som Strauss godkjente for utgivelse og som spilles her, er fra 1944, trolig satt sammen av dirigenten Artur Rodziński.