I 1886 fikk Richard Strauss (1864–1949) dirigentjobb ved Den bayerske statsoperaen i hjembyen München. Der møtte han året etter en ett år eldre sangerinne som først ble hans elev og siden mye mer: sopranen Pauline de Ahna. Syv år senere giftet de seg, og Pauline skulle bli en rik kilde til kunstnerisk inspirasjon for Richard i over 60 år. Pauline ble portrettert både i symfoniske dikt og opera, mest nærgående i operaen Intermezzo fra 1924.
I 1905 opplevde Richard Strauss sitt definitive gjennombrudd som operakomponist med Salome. Operaen gav så gode inntekter at familien kunne kjøpe seg tomt og bygge en villa i Garmisch i Sør-Tyskland, der de ble boende resten av livet. En kopi av interiøret fra Villa Strauss i Garmisch ble kulissene for den første oppsetningen av Intermezzo. Hendelsene som beskrives skjedde riktignok noen år tidligere.
I 1903 kom det et telegram fra en kvinne adressert til Richard Strauss med forespørsel om billetter til en konsert. Henvendelsen var litt for intimt formulert, og Pauline ble rasende. Overbevist om at mannen var utro satte hun i gang en skilsmisseprosess og nektet å besvare Richards henvendelser. Han fant ut hvordan det hele hang sammen gjennom sin venn, dirigenten Joseph Stransky: Kvinnen hadde forvekslet deres navn da hun sendte telegrammet.
Handlingen i Intermezzo er basert på hendelsene i 1903, med ekteparet Strauss lett forkledd i hovedrollene. Richard Strauss skrev teksten til operaen selv, men Pauline skal ikke ha visst om innholdet før premieren. Tittelen henspiller på en type komiske mini-operaer som var populære på 1700-tallet, Og artig nok er det mellomspillene i operaen, intermezzoene fra Intermezzo, som er blitt de mest populære stykkene – deriblant den idylliske Dagdrømmer ved peisen.
Pauline de Ahna var kjent for å være både eksentrisk, frittalende og til tider oppfarende. Richard Strauss beskrev henne overfor en venn som “veldig kompleks, veldig feminin, litt pervers, litt kokett, aldri lik seg selv, hvert minutt forskjellig fra hvordan hun var øyeblikket før”. Likevel hadde de to et lykkelig ekteskap. Richard uttrykte selv at han virkelig trengte henne, og at hvis det ikke var for henne, hadde han ikke fått noe gjort.
Pauline dukket opp i ektemannens musikk for første gang som en vakker fiolinsolo og “heltens følgesvenn” i tonediktet Ein Heldenleben fra 1898. Noen år senere skrev Strauss en “hjemlig symfoni”, Sinfonia domestica, der kona er en sentral del av hverdagslivet. Pauline var også en del av inspirasjonen til operaen Die Frau ohne Schatten, og siden for Die ägyptishce Helena, der hun stod modell for selveste Den skjønne Helena.