Richard Strauss Vier letzte Lieder

Ett av Richard Strauss’ (1864-1949) aller siste ønsker var at det skulle være norske Kirsten Flagstad som urfremførte de fire orkestersangene han hadde komponert som 84-åring i 1948, og at det skulle skje med et orkester og en dirigent i verdensklasse. Han fikk ønsket sitt oppfylt, men først etter at han selv hadde gått bort. 22. mai 1950, året etter Strauss’ død, stod Flagstad sammen med dirigentikonet Wilhelm Furtwängler og Philharmonia Orchestra på scenen i Royal Albert Hall i London og fremførte de eksepsjonelle sangene for aller første gang. Siden har de vært blant regnet blant høydepunktene, ikke bare i Strauss’ produksjon eller i senromantikkens store stilistiske spenn, men i orkestersangtradisjonen overhodet.

Alle de fire sangene preges av ro og forsoning med en uunngåelig skjebne, og døden er et gjennomgående tema i tekstene. De tre første baserer seg på dikt av Herrmann Hesse, men det var diktet Im Abendrot av Joseph von Eichendorff som trolig betydde aller mest for Strauss personlig. Mot slutten av den gripende orkestersangen siterer han sitt eget orkesterverk ‘Tod und Verklärung’, komponert 60 år tidligere. Både tematisk, personlig og musikalsk er henvisningene til tonediktet med på å forsterke følelsen av en stor komponist som allerede var klar over og forsonet med tanken på snart å skulle ta farvel med verden. Mange har også lagt vekt på at besetningen reflekterer Strauss’ liv. Strauss var selv en stor orkesterdirigent, hans kone var sopransolist og hans far hornist, og i samtlige fire sanger for sopran og orkester er også hornstemmen fremtredende. Som kunstverk overstiger sangene likevel selvsagt det personlige og inntar universell karakter og betydning. Mer gripende og emosjonelt ladet musikalsk avskjed skal man lete lenge etter.

Sangene:

Frühling (Vår)

September

Beim Schlafengehen (Ved innsovning)

Im Abendrot (I kveldssolen)

(Tekst: Thomas Erma Møller)