Richard Strauss (1864−1949) var over 80 år da han komponerte sin Obokonsert i 1945. Da kunne han se tilbake på en eventyrlig karriere som komponist og dirigent − en karriere som ikke bare hadde overlevd to verdenskriger, men også noen av de mest dramatiske stilendringene i musikkhistorien.
Strauss fant sin egen plass i den musikalske modernismen, på siden av de mest radikale strømningene, men likevel med et distinkt og nyskapende tonespråk − først med tonedikt på slutten av 1800-tallet og deretter særlig med de epokegjørende operaene han komponerte i løpet av 1900-tallets første halvdel.
I Obokonserten baserer han tonespråket på et romantisk ideal, men med innslag av modernismens harmoniske vendinger. Ideen fikk Strauss av en amerikansk soldat og oboist som var utstasjonert i nærheten av Garmisch i 1945. Strauss avviste først at han ville skrive en obokonsert, men ble åpenbart inspirert av ideen og hadde verket ferdig noen måneder senere.
Obokonserten har tre satser. I første sats inngår obosolisten i et lekent samspill med de andre treblåserne og med orkesteret for øvrig. Andresatsen er mer tilbakeholdt og elegisk − her spiller Strauss på nostalgien tilbake til senromantikkens kromatiske melodier og harmonikk.
Den lekne vivacen fungerer som innledning til finalesatsen, men selv om uttrykket er lekent, stiller solostemmen store krav til oboistens tekniske egenskaper. Sirkelpust er et must for å få til Strauss’ lange fraser, og solisten må dessuten mestre både hurtige løpe og store sprang konserten igjennom.
Strauss’ Obokonsert ble urfremført i Zürich i 1946 med Marcel Saillet som solist og er i dag en av de aller mest populære solokonsertene for instrumentet.
(Tekst: Thomas Erma Møller)