Johannes Brahms’ (1833−1897) aller fremste varemerke som komponist var et uovertruffent mesterskap i komplekst kontrapunkt, intrikat motivbehandling og symfonisk form. Variasjoner over et tema av Haydn viser hvordan han hadde evnen til å vri og vende på et enkelt melodisk utgangspunkt til de rikeste og mest fascinerende musikalske strukturer. Temaet som er utgangspunkt for Brahms’ imponerende variasjonsrekke er likevel, paradoksalt nok, ikke skrevet av Haydn! Faktisk er ingen helt sikre på hvem som komponerte melodien, som gjerne refereres til som St. Antonius-koralen, selv om den ble brukt av Ignaz Pleyel tidlig på 1800-tallet. Uansett har Brahms’ sett med variasjoner gjort melodien berømt og verket har beholdt tittelen Variasjoner over et tema av Haydn.
Det mest bemerkelsesverdige med det staselige temaet er at det delvis er inndelt i fraser på fem takter istedenfor den klassiske inndelingen i fire og fire takter. Brahms har tatt vare på denne særegenheten både i temapresentasjonen og de påfølgende variasjonene. Etter den første presentasjonen av temaet følger et sett med åtte variasjoner som presenterer ulike tempi, uttrykk og motiviske behandlinger av temaet. Ikke bare har Brahms skapt sedvanlig komplekse kontrapunktisk teksturer der todelt og tredelt rytmisk inndeling og mange melodiske linjer spilles samtidig. Han har også formet variasjonene til en velfungerende helhet når han avslutter verket med en mektig passacaglia etter de åtte variasjonene og knytter an til det høytidelige uttrykket fra selve temapresentasjonen.
Variasjoner over et tema av Haydn ble en suksess for Brahms og har vært ofte fremført siden urfremføringen i Wien i 1873.
(Tekst: Thomas Erma Møller)