En drømmende hornsolo og varsomme brutte akkorder i pianostemmen åpner Johannes Brahms’ (1833−1897) Pianokonsert nr. 2. Det tar imidlertid ikke mange takter før dagdrømmene avbrytes og pianosolisten kaster seg ut i krevende kadenspartier og setter i gang den storslagne og dramatiske førstesatsen. Med sin lange varighet og sitt nærmest endeløse spenn i uttrykksregisteret, regnes Pianokonsert nr. 2 som en av de virkelige bautaene blant musikkhistoriens romantiske solokonserter. Den omtales gjerne som særlig symfonisk til solokonsert å være − ikke bare på grunn av den uvanlige firedelte strukturen, men også på grunn av det symfoniske dramaet som utspiller seg i flere av satsene. Samtidig har Brahms balansert det grandiose og orkestrale med kammermusikalsk inderlighet og intimitet, og hele konserten preges av slike kontraster.
Andre sats tar på mange måter opp tråden der første sats slapp. Helt fra åpningstaktene er også Allegro appassionato full av lidenskap og romantisk patos. Etter å ha vekslet mellom det pasjonerte og det mer melankolske en stund, baner satsen vei for en skikkelig storm i både orkester og solostemme. Nok en gang er kontrasten stor når tredje sats åpner med en langsom og lyrisk melodi i solo cello og uttrykket igjen blir drømmende, som i åpningen av første sats. Finalen, på sin side, viser ikke bare den elegante og grasiøse, men også den lekne og briljante Brahms. Stadig vekk minner melodiene om komponistens berømte ungarske danser.
Brahms komponerte to pianokonserter med mer enn to tiårs mellomrom − Pianokonsert nr. 1 stod ferdig i 1858, mens Pianokonsert nr. 2 først var fullført i 1881. I mellomtiden hadde han etablert seg som symfoniker med to storslåtte symfonier å vise til. Da han selv urfremførte Pianokonsert nr. 2 i Budapest i 1881, var han berømt både som komponist og pianist, og verket ble en umiddelbar suksess.