Den tyske komponisten Johannes Brahms (1833−1897) var ikke kjent som noen komiker, men da Universitetet i Breslau ville utnevne ham til æresdoktor og ‘krevde’ at Brahms skrev en symfoni til dem som takk, besvarte han forespørselen med å komponere et verk han selv beskrev som ‘et støyende potpurri av studentenes drikkeviser’. Brahms’ akademiske humor falt i smak da stykket ble urfremført ved universitetet i 1881 og både da og siden har mange satt pris på den ironiske sammenstillingen av rølpete drikkeviser og seriøs symfonisk kunst.
Akademisk festouverture er komponert som den ene halvdelen av et par av kontrasterende konsertouverturer. Den andre halvdelen er den mer berømte Tragisk ouverture. Disse konsertouverturene er aldri blitt like anerkjente som de mer ‘seriøse’ verkene i tunge, tyske tradisjoner som symfoniene, solokonsertene og kammermusikken. Den lettere sjangeren og humoristiske inngangen til verket gjorde likevel at Brahms frigjorde seg fra en del normer for klang- og motivbehandling. Resultatet ble at ouverturene inneholder noe av Brahms’ mest oppfinnsomme og festlige orkestrering og formtenkning. Når studentvisen ‘Gaudeamus igitur’ til slutt blir gjenstand for Brahms’ blytunge kontrapunktbehandling, er det ikke annet å gjøre enn å trekke litt på smilebåndet og gi seg hen til den akademiske festen.
(Tekst: Thomas Erma Møller)