De dramatiske paukene virvler i gang strykernes intense innledning og setter i gang et voldsomt symfonisk drama i åpningssatsen av Johannes Brahms’ (1833−1897) Pianokonsert nr. 1. Det er liten tvil om at den 25 år gamle komponisten mente alvor med sin første store solokonsert og sitt første store orkesterverk overhodet. I den gjengse musikkhistoriefortellingen er Brahms’ Pianokonsert nr. 1 tronarvingen til Beethovens ‘Keiserkonsert’ (Pianokonsert nr. 5) og den romantiske konserttradisjonen. Med et omfang, et uttrykksregister og en monumentalitet som overgikk forgjengeren, satte Brahms en ny standard for sjangeren. Selv om konserten stiller kvelende tekniske krav til virtuositet og briljans, er det likevel ikke bravuren i seg selv som er poenget. Her spiller solisten seg inn i et drama som foregår like mye i og med orkesteret. Den snaut 25 minutter lange førstesatsen er en av de virkelig store, dramatiske, intense og symfoniske satsene på repertoaret.
Pianokonsert nr. 1 har, tradisjonen tro, tre satser, og også i form lener Brahms seg på tidligere modeller. Førstesatsen er i klassisk sonatesatsform, selv om alle delenes lengde og innhold er sprengt i fillebiter. Det symfoniske åpningsdramaet etterfølges av en langt roligere andresats. ‘Jeg maler et ømt portrett av deg,’ skal Brahms ha sagt om denne satsen til Clara Schumann, som han for øvrig hadde en nærmest skandaløs affære med noen år før han komponerte pianokonserten. Andre har vært mer opptatt av hvordan satsen flyter nærmest som Palestrinas renessansepolyfoni og har en åndelig aura ved seg. I begynnelsen av finalen tar pianisten saken i egne hender og dundrer av gårde med rytmisk sting og virtuos snert i en rondosats som kan gi assosiasjoner til så vel Beethoven som Bachs barokke polyfoni.
Pianokonsert nr. 1 ble urfremført i Hannover i 1859 med Brahms selv som solist og fiolinlegenden Joseph Joachim som dirigent. Publikum skal ha gitt det nye verket en lunken mottakelse, men etter et par fremføringer fikk Brahms med seg publikum også og verket ble hans første suksess som orkesterkomponist.