Johannes Brahms Symfoni nr. 4

‘Det føles som jeg har fått juling av to veldig intelligente mennesker,’ utbrøt den beryktede kritikeren Eduard Hanslick da han fikk høre første sats av Johannes Brahms’ Symfoni nr. 4 for aller første gang. Etter at hovedtemaet har følt seg forsiktig fram i satsens åpningstakter, er resten av satsen alt annet enn fintfølende. Musikken har en tragisk, nærmest fatalistisk, grunnstemning og en kontrapunktisk og rytmisk kompleksitet som kunne skremme vannet av den gjengse 1800-tallslytter, men som i dag hylles som komponistens mest markante og fremste varemerke. Da Brahms presenterte symfonien for Hanslick og noen andre venner, ble de usikre på om dette ble for mye for publikum og om verket i det hele tatt burde fremføres. Heldigvis overvant Brahms både vennenes og sin egen tvil og urfremførte symfonien i Meiningen i 1885 til overveiende positiv respons fra de tilstedeværende.

I en tid med rivende estetiske debatter om hvorvidt musikken kunne, skulle og burde uttrykke noe utenfor seg selv, ble Brahms kroneksempelet på at musikk bare var, med Hanslicks ord, ‘tonende former i bevegelse’. Brahms’ formstrategi bygget på Beethovens og gikk ut på å bruke små motiver som utgangspunkt for avansert bearbeiding over lang tid og gjerne i sykliske strukturer. I samtiden ble han stemplet som konservativ, men hans komplekse og innovative kompositoriske tenkning og teknikk fikk raskt anerkjennelse etter hans død − blant annet gjennom Arnold Schönbergs berømte essay ‘Brahms − den progressive’.

Etter den dramatiske og spektakulære symfoniske prosessen i første sats, viser Brahms andre sider av seg selv i de to midtsatsene. Andre sats er varsom, enkel og kjærlig, og viser noe av komponistens mest subtile og varierte klangbehandling når klarinettparet akkompagneres av strykernes forsiktige pizzicato etter åpningssoloen i horn. Den eksplosive tredjesatsen er på sin side den eneste skikkelige scherzo-satsen i Brahms’ fire symfonier. Symfoniens høydepunkt er likevel den mektige og mørke passacagliaen i siste sats der det ‘Bach-aktige’ temaet danner ramme for noen av Brahms’ mest imponerende og dramatiske symfoniske strukturer. Den alvorlige grunnstemningen blir verket likevel aldri kvitt, og når det også ender i mørk moll, er det ingen tvil om at dette er et av de mest seriøse, vektige og vellykkede bidragene til 1800-tallets storslagne symfoniske repertoar.

Etter den litt forsiktige, om enn positive, begynnelsen på resepsjonshistorien i 1885, har Brahms’ Symfoni nr. 4 for lengst inntatt en plass blant musikkhistoriens virkelig store mesterverk og er blitt en publikumsfavoritt i konserthus verden over.