Klaverkvartett i g-moll (arr. Arnold Schönberg)

Skrevet av Fred-Olav Vatne

1. Jeg liker stykket

2. Det er sjelden fremført

3. Den er alltid dårlig fremført fordi jo bedre pianisten er, jo sterkere spiller han og du hører ingenting av strykerne. Jeg ønsket å høre alt og det klarte jeg å oppnå.

(A. Schönberg om hvorfor han orkestrerte Brahms’ pianokvartett)

Arnold Schönberg (1874-1951) og hans modernistiske kolleger i ‘Den Andre Wienerskole’ hadde en dyp respekt for fortidens musikalske uttrykk. De så på seg selv ikke først og fremst som banebrytere, men som forlengere og videreførere av tradisjonen. En av komponistene Schönberg satte høyest var Johannes Brahms (1833-1897), eksemplifisert ved forelesningsserien han holdt i 1947 med tittelen ’Brahms den progressive’. Ikke bare var Brahms’ komposisjonstekniske og stilistiske løsninger viktige for Schönbergs egen stilutvikling, men begeistringen ga seg også uttrykk i Schönbergs orkestrering av Brahms’ Pianokvartett nr. 1 i g-moll, op. 25, og det er vanskelig å være uenig i at Brahms kommer godt ut av det ved denne anledningen.

En av teknikkene Schönberg løftet frem i sine forelesninger om Brahms var den såkalte ‘utviklingsvariasjonen’. Den gikk ut på at Brahms ikke ventet til gjennomføringsdelen med å videreutvikle temaer og motiver, men begynte det motiviske arbeidet umiddelbart etter at motivet var presentert. Et godt eksempel er første sats i Pianokvartett nr. 1 der hele første sats bygger på utallige variasjoner og transformasjoner av et motiv på bare fire toner. Andre sats i kvartetten er et ’Intermezzo’ i bedagelig tempo og full av ’brahmsk’ eleganse som leder naturlig inn i den vakre og langsomme tredjesatsen. Fjerdesatsen, på sin side, viser frem en annen typisk side ved Brahms når han fyrer avgårde en feiende festlig ’sigøyner-rondo’.

I sistesatsen slipper Schönberg slagverkseksjonen løs fra tøylene han har holdt dem i gjennom de tre første satsene, og det er først og fremst symbalkrasjene og xylofonklimpringen som har fått puristene til å steile og kritisere orkesterversjonen for å være utro mot Brahms’ klangverden. Når det er sagt, har Schönberg klart å gjenskape grunnprinsippene i Brahms’ orkestrering, for eksempel den gjennomgående fyldige klangen ofte blandet sammen av klangfarger fra ulike instrumentgrupper, selv om enkelte moderne elementer og farger er lagt til. De ivrigste mener Schönberg har gitt Brahms en femte symfoni, og de fleste er enige om at orkestreringen på samme tid er både frisk og tro mot originalen, og på alle måter vellykket. Da dirigentlegenden Otto Klemperer dirigerte urfremføringen i Los Angeles i 1937, uttalte han at ’du kan ikke en gang høre den opprinnelige kvartetten, så vakkert er arrangementet’.

(Tekst: Thomas Erma Møller)