Mye av Johannes Brahms’ musikk er ukjent, rett og slett fordi han ødela den, brant notene. Den var ikke god nok, mente han selv. Han vant etter hvert berømmelse og respekt for klaververker, sanger og kammermusikk, men orkesterformatet skremte ham. Du aner ikke hvordan det er å høre fottrinnene til en gigant bak deg, skal han ha sagt. Og giganten var Beethoven, en han selv skulle bli regnet på linje med, når han bare fikk skrevet sine orkesterverk. Det tok ham fjorten år å få skrevet sin første symfoni. Da var han førtito. Det tok fire måneder å skrive den andre, i 1877. Den ble urfremført samme år i Wien, med stor suksess, tross den advarselen Brahms hadde gitt utgiveren: «Den er så melankolsk at du nesten ikke kan holde det ut. Jeg har aldri skrevet noe så trist.» Merkelig nok, for symfonien er blitt kalt både solfylt og idyllisk. Men Brahms selv var en gjennom melankolsk person, ifølge ham selv. Det har nok farget synet på denne musikken også. Men der trenger vi jo ikke å være enig med komponisten.
Førstesatsen er et verk i seg selv, med tyngde og ettertenksomhet, etter hvert med hurtighet i store klangkonstruksjoner. Hovedtemaet, introdusert i 1. takt av celloer og kontrabasser, og supplert av horn i neste takt, gir materiale til mye av satsen. Faktisk er det det lille innledende halvtone-intervallet, d-ciss-d, som brukes mest for å utvikle nye ideer. Men én ide har Brahms med seg fra før, vuggesangtemaet fra Wiegenlied, op. 49, brukt i mang en god natt-spilledåse for barn. Her instrumentert bredt og våkent. Hovedtemaet og vuggesangen flettes sammen mot slutten etter å ha vært varieret i mange stemningsleier før de kommer så langt.
Annensatsen, en adagio, begynner mørkt i celloene. Et lysere sidetema kommer inn og splitter orkesteret i et mer kammermusikalsk spill med lettere partier. Men snart tetner teksturen igjen, også gjennom linjer som blir lagt over hverandre på fugert vis.
Scherzo-satsen er en menuett der obotemaet blir båret oppe av pizzicato i celloene. Etter en enda raskere mellomdel, kommer menuetten grasiøst tilbake.
Åpningen av sistesatsen spilles ganske svakt og hviskende før orkesterlyden skrus opp på full styrke. Midtdelen introduserer roligere, mer tilbakeholdte partier som veksler med det eksplosivt utadvendte. Hvor det musikalske lykkehjulet stanser helt til slutt er det ikke nødvendig å røpe.