Johannes Brahms (1833–1897) vokste opp i Hamburg som sønn av en musiker, og faren ble hans første musikklærer. Brahms fikk siden pianoundervisning og viste tidlig at han hadde et stort talent. Men pianolæreren var frustrert: han brukte nemlig mest tid på å skrive sin egen musikk. Foreldrene oppmuntret ham heller ikke til å komponere i begynnelsen, de mente musikeryrket var en tryggere karrierevei.
I 1853 møtte Brahms noen av sine viktigste støttespillere: Den to år eldre fiolinisten Joseph Joachim var allerede etablert som en av samtidens store musikere. Gjennom Joachim møtte han også det berømte ekteparet Robert og Clara Schumann. Alle ble de imponert over kraften og uttrykksregisteret i den tjueårige Brahms’ musikk. Joseph Joachim og Clara Schumann ble fortrolige venner av Brahms gjennom hele livet.
Robert Schumann var også en innflytelsesrik musikkskribent, og utbasunerte snart sin begeistring over Brahms’ evner på trykk. Utspillet ble mest som en bjørnetjeneste å regne, for ryggsekken med høye forventninger skulle bli en tung bør å bære for Brahms. Da Schumann døde bare tre år senere, hadde den unge komponisten ennå langt igjen til å bevise at han var «det neste store» i europeisk musikk.
Men ambisjonsnivået var lagt høyt, og der ble det liggende. Brahms begynte på en symfoni allerede i 1854, og Joseph Joachim, som selv var en dyktig komponist, ble hans nærmeste rådgiver i arbeidet. Gjennom flere års tett korrespondanse med Joachim og andre venner foredlet Brahms sitt første store symfoniske verk, som på veien ble til en pianokonsert. Han spilte selv solostemmen ved urfremførelsen i 1859.
Arbeidet med den første symfonien skulle fortsatt ta mange år. I mellomtiden skrev han ferdig en rekke andre verk, blant annet strykekvartetter, lieder og et mektig rekviem med tysk tekst, og populariteten hans vokste stadig. Aller mest populær ble hans første samling Ungarske danser for orkester fra 1869. Og gradvis tok den første symfonien form – en prosess som ifølge Brahms selv tok 21 år.
Sluttresultatet, Symfoni nr. 1 fra 1876, oser av besluttsomhet og viljestyrke fra første tone. Det gikk ikke lenge før noen ga den tilnavnet «Beethovens tiende» – over femti år etter Beethovens siste symfoni var det ingen som hadde klart å løfte symfoniformatet i nærheten av hans nivå. Brahms’ fire symfonier skulle bli et unikt tilskudd til orkestermusikken, og alle står stødig på orkesterrepertoaret nesten 150 år senere.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)