Elim Chan
Igor Levit Robert Schumann
Noriko Koide

“... jeg har allerede fortalt deg at jeg ikke kan skrive en konsert for virtuoser og må tenke på noe annet,” skrev Robert Schumann (1810–1856) til forloveden Clara Wieck i 1839. Da hadde han begynt på fire ulike pianokonserter uten å klare å fullføre dem.

Men Clara – som ble Clara Schumann året etter og var en av Europas beste pianister – fortsatte å oppmuntre ektemannen til å skrive for piano og orkester. Og etter noen år med nye forsøk i mindre formater så Robert Schumanns Pianokonsert i a-moll dagens lys i 1845.

Schumanns Pianokonsert har siden vært hans mest berømte verk og den mest spilte av romantikkens pianokonserter. Edvard Grieg opplevde som 15-åring å høre Clara Schumann som solist i verket, og det ble forbildet for hans egen pianokonsert noen år senere.

Konserten åpner med ouverturen Le Corsaire (Piraten) fra 1844 av Hector Berlioz (1803–1869). Han vurderte å kalle det sprudlende stykket “Den røde pirat” etter J. F. Coopers roman. Piraten av Lord Byron var også en av Berlioz’ favorittfortellinger.

Svøpende silke og spindelvevsregn

“Vestlig tonespråk og gamelans tonespråk går ofte i stikk motsatt retning, og jeg begynner omsider å føle at Mac og Windows er installert sammen,” sier den japanske komponisten Noriko Koide (f. 1982) om arbeidet med å kombinere javanesisk gamelan og vestlig musikk.

Hennes lavmælte og poetiske orkesterverk Swaddling Silk & Gossamer Rain ble urfremført i 2022. Ordet gossamer beskriver tynt edderkoppspinn med dugg på eller noe tilsvarende tynt og lett. Det ti minutter lange orkesterstykket preges av lette og silkemyke virkemidler.

“... en stor koreografisk symfoni ... et enormt musikalsk freskomaleri, mindre samvittighetsfullt i arkeologiske spørsmål enn det er trofast mot mine drømmers Hellas,” skrev Maurice Ravel (1875–1937) om Daphnis og Chloé, urfremført som ballett i 1912.

Kjærlighetshistorien i balletten bygger på en gresk hyrderoman fra 100-tallet. Ravel samlet orkestermusikken i to suiter, og Suite nr. 2 viser frem orkesteret i all sin prakt – fra den magiske åpningen “Soloppgang” til den ekstatiske dansen som avslutter suiten.