At komponisten Clara Schumann er blitt mer kjent de siste tiårene, har også kastet lys over Robert Schumanns biografi. Hun var en av Europas mest berømte pianister da hun giftet seg med Robert i 1840. De var begge elever av hennes far, Frederick Wieck, som hadde lovet å gjøre Robert Schumann til en av Europas største pianister. Men Robert var for ivrig. Han presset seg med fingerøvelser og et apparat som skulle styrke fingrene. Det gikk helt galt. Han fikk ødelagt noe i hånden og måtte oppgi pianistkarrieren.
Clara, derimot, hadde turnert fra hun var elleve. To år senere skrev hun en sats for piano og orkester og var selv solist ved fremføringen, fjorten år gammel.
Snart komponerte hun to satser til, og før hun fylte seksten var hun solist i sin egen pianokonsert, med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig og Felix Mendelssohn-Bartholdy som dirigent.
En parallell historie ble det for Roberts Schumanns Pianokonsert. I et brev året før de giftet seg, skrev Clara til Robert at hun gjerne ville at han skulle skrive for orkester, ikke bare for klaver, som han til da for det meste hadde gjort: «Din fantasi og din ånd er for stor for det lille pianoet.»
Det er et uvanlig utsagn, for de fleste kvinnelige komponister på 1800-tallet ble forbundet nettopp med klaveret og mindre stykker og sanger. Og det ble ikke forventet at de kunne all verdens annet – som komponister. Mens her var det en ung kvinne, nitten år gammel, som ville oppmuntre en ni år eldre mannlig komponist til å bryte ut av de små formene.
De første fire årene etter at Robert og Clara var gift, ble særs kreative for Robert. Han hadde snart skrevet en Fantasi for piano og orkester. Den ble fremført med Clara som solist, og hun oppmuntret ham til å utvide verket til en fullverdig pianokonsert. Han la til to satser til, og dermed var en av ettertidens mest fremførte pianokonserter fra den romantiske perioden skrevet. Den ble urfremført i Dresden i 1845 – med Clara som solist. Og igjen året etter, med Gewandhaus-orkesteret, samme solist, og med Felix Mendelssohn Bartholdy som dirigent. Akkurat som med Clara Schumanns pianokonsert ni år tidligere.
I sin tid var Robert Schumann mer kjent som musikkritiker og skribent enn som komponist. Han utformet flere litterære fantasikarakterer som han også brukte som pseudonymer. Blant dem den følsomme, innadvendte Eusebius og den utadvendte, stormende Florestan. Disse to temperamentene kjenner vi også igjen i pianokonserten hans.
I førstesatsen, Allegro affettuose, kommer Florestan farende inn på scenen i en hoppende nedadgående klaverbevegelse. Bare få sekunder senere overtar et blygt Eusebius-tema, først i obo og andre blåseinstrumenter, så i klaveret. Slik overtar de naturlig for hverandre utover i satsen, men i en mer respektfull dialog enn man kan forvente mellom to så ulike karakterer.
Solokadensen mot slutten av satsen er absolutt et virtuost bravur-strekk, men også en fortelling som har sitt å si.
Andresatsen er et fredfylt intermesso – inntil det siste minuttet, hvor en melankoli driver inn og gir en følelse av at harmonien kan komme til å gå i oppløsning.
Men så er det som om Schumann rister melankolien av seg og går rett over i tredjesatsen. Det blir djervt og lekent og sprudlende. Og snart kommer et strammere tema inn, et som kan minne om en stilisert barokk-dans. Og igjen får vi denne naturlige vekslingen mellom partier med forskjellig tempo og intensitet. Som om begge karakterene, Eusebius og Florestan, er i sin fulle rett til å kunne være som de er uten å skulle utkonkurrere hverandre.
Elskelig musikk skrevet av en mann som lenge hadde kjent motsetningene herje i sinnet. Schumann døde førtiseks år gammel, innlagt på en psykiatrisk anstalt. Det kan nok være mer melankoli i denne konserten enn vi umiddelbart får med oss.