Johannes Brahms’ (1833−1897) Fiolinkonsert er en fullblods romantisk solokonsert med smektende melodier, tekniske krumspring og bravur. Men denne gangen må solisten finne seg i å dele hovedrollen med orkesteret.
Du skal ikke høre mange takter av Mendelssohns eller Sibelius’ fiolinkonsert før du kjenner styrkeforholdet mellom solist og orkester. I Brahms’ konsert, derimot, opptrer solisten ikke som overlegent og opphøyet individ, men i større grad som én stemme i det symfoniske dramaet som utspiller seg, særlig i den vektige førstesatsen. I andre sats snyter oboisten attpåtil solisten for selve åpningstemaet. Det har mange fiolinvirtuoser vært snurte for, og Pablo de Sarasate skal ha nektet å spille verket fordi han ikke ville stå på scenen når oboen spilte «den eneste melodien i adagioen!».
Selv om solostemmen må kjempe hardere enn vanlig med orkesteret, har Brahms likevel stilt høye tekniske krav til solisten. Mange mener dobbeltgrepene, trippelgrepene, de rasende raske arpeggio-figurene og de store sprangene nærmest er pianistiske – Brahms var tross alt tangentenes mann. Med bue i høyre hånd og fingrene på den venstre i krampe over strengene, har det vist seg at konserten bare er for de beste av de beste.
En av dem var fiolinlegenden Joseph Joachim (1831−1907). Han var en god venn av Brahms og spilte en avgjørende rolle i komponeringen av verket. Brev viser at Joachim «korrigerte» både solostemmen og orkestersatsen i flere omganger, og da konserten var ferdig for fremføring i 1879 fikk han dedikasjonen, urfremføringen og æren av å komponere solokadensen. I verkets tredje og mest kjente sats mener mange å ane en ungarsk farge i det musikalske fyrverkeriet. Det er neppe tilfeldig: Joachim var nemlig av ungarsk opprinnelse.
(Tekst: Thomas Erma Møller)