Jean Sibelius Symfoni nr. 7

Jean Sibelius’ (1865−1957) syvende symfoni er den eneste av symfoniene hans som består av én sammenhengende sats. Da Sibelius dirigerte urfremførelsen i Stockholm i 1924, var tittelen fortsatt Fantasia sinfonica nr. 1. Men han ombestemte seg innen musikken ble publisert, og verket har siden vært kjent som Symfoni nr. 7.

At den «symfoniske fantasien» ble omtalt som «nr. 1», tyder på at han hadde tenkt å benytte formatet igjen. Kanskje han hadde Tapiola i tankene, et tonedikt Sibelius fullførte i 1926. Eller han kan ha hatt i bakhodet skissene som nærmet seg å bli en Symfoni nr. 8. Den symfonien ble aldri ferdig, og de siste tretti årene av livet kom det ikke ny musikk fra Sibelius.

Så hadde da også de foregående tiårene vært utrolig produktive. Og den syvende symfonien skulle bli et fullverdig punktum for et av de rikeste og mest nyskapende bidragene til symfonisjangeren på 1900-tallet. Den er skrevet i C-dur, kanskje den mest forslitte av alle tonearter. «Bare Sibelius kan få C-dur til å høres nytt og friskt ut,» sa den britiske kollegaen Ralph Vaughan Williams om verket.

«For meg er Sibelius’ syvende symfoni et av verdens underverker,» sier Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä. «Det andre komponister bruker halvannen time på å uttrykke, får Sibelius sagt på drøyt 20 minutter.»

Symfoni nr. 7 beveger seg gjennom et enormt spekter av klangfarger, tempo og stemninger gjennom elleve distinkte deler som altså spilles sammenhengende. Mot slutten lar Sibelius motsetninger og mørke fare, og hans siste symfoni munner ut i det Klaus Mäkelä kaller «en av de vakreste avslutningene som finnes.»

(Tekst: Fred-Olav Vatne)