Jean Sibelius Symfoni nr. 6
Sibelius' Symfoni nr. 6 synes iblant å heve seg over behovet for taktstreker.
Skrevet av Fred-Olav Vatne
Jean Sibelius var for lengst internasjonalt anerkjent som en av sin tids mest originale komponister da han skrev sin sjette symfoni i årene 1918−1923. Han var også et nasjonalt ikon i et nylig uavhengig Finland. Da han selv skulle dirigere urfremførelsen av sin femte symfoni i 1915, på sin egen femtiårsdag, ble dagen erklært som nasjonal festdag.
Ikke desto mindre var det en stor påkjenning for Sibelius å bearbeide sine symfonier til han fant deres endelige form. Han jobbet med de tre siste symfoniene (nr. 5, 6 og 7) parallelt i en årrekke, gjennom store opp- og nedturer der han vekslet mellom begeistring og fortvilelse. Da han fullførte den tredje og endelige versjonen av Symfoni nr. 5 i 1919, var han i gang også med nr. 7, som ble ferdig i 1924.
Symfoni nr. 6 ble urfremført i Helsinki i 1923. Han uttalte om verket at mens andre komponister blander sammen cocktailer med alle slags farger og sammensetninger, tilbød han publikum «rent, kaldt vann». Så hva mente han med det?
Mange komponister i samtiden eksperimenterte med dristigere klanger enn Sibelius, ofte i større og tilsynelatende mer ambisøse formater. Men Sibelius’ sjette symfoni utforsker også uvanlige formmessige og harmoniske terreng; den bygger for eksempel ikke på en dur- eller molltoneart, men på kirketonearten dorisk. Musikken kan til tider minne om renessansemusikk – Sibelius var en stor beundrer av Palestrina, en av renessansens store mestere.
Sibelius sa også at han ikke tenkte på sine symfonier som en viss mengde takter med musikk, men som en åndelig trosbekjennelse, som en fase i ens indre liv. Symfoni nr. 6 synes iblant å heve seg over behovet for taktstreker, slik som i strykernes innledning til første sats. De fire satsene følger ikke tradisjonelle formmønstre, Sibelius lot heller sine temaer «bestemme» hvordan formen burde være.
Symfonien har ingen langsomme satser, men første og andre sats begynner med rolige, glidende partier i en uutgrunnelig stemning. I første sats avløses innledningen brått av drivende rytmer, i andre sats skifter musikken stadig karakter. Tredjesatsen er kort og energisk fra start til slutt. Fjerde sats begynner lyst og optimistisk og fortsetter kraftfullt, men avslutningen er helt neddempet.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)