I 1808 ble Finland erobret av Russland, og på slutten av århundret var russifiseringen særlig hard. Undertrykkelsen vekket nasjonale følelser og førte til en fornyet oppmerksomhet om Finlands historie og kultur. Da Jean Sibelius’ første symfoni ble fremført i april 1899, og på samme konsert Atenernes sang, mottatt som en patriotisk krigssang, ble han umiddelbart oppfattet som en ledestjerne for politisk motstand. Senere samme år ble et symfonisk dikt fremført, men uten den tittelen vi er kjent med. For å unngå russisk sensur, ble det fremført med forskjellige titler i prene fremover, blant annet det nøytrale Impromptu. Det tok lang tid før verket kunne fremføres under sin endelige tittel, Finlandia.
Tittelen hadde Sibelius fått av Axel Carpelan, en venn som anså vennskapet og musikken til Sibelius det viktigste i livet. Han mente at Sibelius ville ha godt av å komme seg bort fra vanskelighetene i hjemlandet. Han minnet om hvor godt Tsjaikovskij og Richard Strauss hadde hatt av å komme til Italia, «hvor alt er vakkert – selv det stygge». Carpelan fikk samlet inn penger nok til at Sibelius med familie kunne oppholde seg i Rapallo nær Genoa, vinteren og våren 1901. Her ble symfoni nr. 2 påbegynt. En sjelens betroelse, sa Sibelius om verket. Det ble fullført og fremført i Finland året etter, og tilegnet hans gode venn.
«En strålende symfoni», skriver Karl Ekman i boken Jean Sibelius, en konstärs liv och personlighet. Boken er basert på samtaler med komponisten, så vi får tro Sibelius har godtatt denne karakteristikken:
«… en åndelig bekjennelse, som den første symfonien, men med et lettere temperament. Melankolien har et mer kontrollert uttrykk og utbruddene er dempet av et mer optimistisk syn på livet og av gleden ved selve arbeidet. Et verk med vide horisonter …»
Så hjalp det altså å komme bort. Bort fra invasjon og undertrykkelse. Symfonien fikk tilnavnet Uavhengighetssymfonien. Slik ble den oppfattet av publikum, mens Sibelius selv nektet for at det lå noe som helst politisk program til grunn for verket. Men som alltid: når verket først er «født», er det ikke lenger komponisten som bestemmer over dets skjebne og betydning.