Jean Sibelius Fiolinkonsert

I sin ungdom var Sibelius en svært god fiolinist. Da han returnerte til Helsingfors i 1891, etter å ha studert i Berlin og Wien, var det som fiolinist han fikk jobb ved konservatoriet. Han hadde fortsatt en drøm om å bli en fiolinvirtuos. Det er mange komponister som også har vært fiolinister, men det er ganske unikt at en komponist skriver hele elleve verk for fiolin og orkester, men ikke noen verk for andre soloinstrumenter. Det er også rart at det aller første av disse stykkene blir regnet som en av historiens fineste fiolinkonserter, mens de øvrige ti komposisjonene som Sibelius skrev for fiolin og orkester regnes som lettvektere.

Sibelius’ fiolinkonsert ble skrevet mellom den andre og tredje symfonien, i 1903, på familien Järnefelts gård i Lojo. Den ble urfremført i februar 1904, med komponisten selv som dirigent, og Victor Novácek som solist. Fremføringen ble ingen stor suksess, og Sibelius var litt misfornøyd med enkelte deler. Han reviderte derfor konserten sommeren 1905, og den nye urfremføringen ble dirigert av selveste Richard Strauss i Berlin.

Konserten står ganske ensom blant Sibelius’ komposisjoner, dels fordi han ikke knytter konserten til den finske mytologien (Kalevala), som han så ofte ble inspirert av, og dels fordi han strevde med å kombinere en virtuos solostemme med symfoniske krav. For å nå dette målet tilpasset han de tradisjonelle formene på sitt eget vis. Dermed fornyet han en sjanger, som på den tiden begynte å få et rykte på seg for å være utdøende.

Over orkesterets grublende d-mollharmonier, synger fiolinen en melodi som viser seg å være hovedtemaet. Melodien gjensas til og med hos de dype treblåserne før det leder over til en bred fiolinkadens. Den første satsen utvikles deretter i en fritt behandlet sonateform, som gir den nærmest en rapsodisk karakter. Fiolinstemmen er briljant, musikken dramatisk, orkesteret engasjerende. Denne storslagne satsen er også lengre enn de to neste satsene til sammen.

Den langsomme satsen starter med en vemodig treblåserfrase, som har ekko hos de andre blåserne. Til og med fiolinens sangtema er sorgtungt og alvorlig. Hele satsen utmerker seg i sin sublime enkelhet. Den avsluttende allegroen har blitt kalt en “polonese for isbjørner” og er en rondo med bare to temaer. Det første presenteres av fiolinen og det andre av orkesteret. Musikken er veldig virtuos, men selv om solisten dominerer blir aldri orkesterpartiene uinteressante.