I et frossent og vidstrakt landskap presenterer solofiolinen sin ensomme og melankolske sølvstreng av en melodilinje. Åpningen av Jean Sibelius’ (1865−1957) Fiolinkonsert er en av komponistens mest ikoniske og en av de mest karakteristiske begynnelsene på solorepertoaret for fiolin. Tonespråket tiner imidlertid raskt og forvandles til et hett musikalsk drama med mørke undertoner når tempoet øker og solisten kaster seg ut i halsbrekkende løp og kaskader av komplekse kadenser.
Sibelius’ Fiolinkonsert er blitt en av solokonsertene som enhver fiolinist med soloambisjoner bare må mestre og fremføre, men det så ikke slik ut i begynnelsen. Den første versjonen av konserten fikk dårlig mottakelse i Helsinki i 1904 og Sibelius gjorde omfattende endringer, blant annet tynnet han ut orkestreringen vesentlig og gjorde solostemmen enklere (!). Selv ikke den endelige versjonen, urfremført i Berlin i 1906, fikk noen god start blant kritikere og publikum, og vendepunktet kom først på 1930-tallet da Jascha Heifetz spilte inn konserten og gjorde den verdensberømt.
Intensiteten og
ekspressiviteten fra kampen med og mot elementene i førstesats bevares også i
andresats, selv om uttrykket er langt lunere og tonen varmere i denne satsen.
Så fyker finalen av gårde med galopperende akkompagnement og solistens virtuose
fyrverkeri. Donald Tovey har beskrevet tredje sats som ‘isbjørnenes polonese,’
men mange hører nok snarere en mer generell naturkraft og rå villskap i disse
tonene. Det gnistrende bravurforløpet ender med at de mørke kreftene til slutt
overvinnes, i konsertens aller siste takter.