Herre Gud, denne skjønnhet!, skrev den finske komponisten Jean Sibelius (1865−1957) i dagboken en aprildag i 1915 etter å ha sett 16 svaner kretse over hjemmet hans utenfor Järvenpää i de finske skoger. Sammen med beskrivelsen av den overveldende naturopplevelsen noterte han horntemaet fra finalen i Symfoni nr. 5.
Dette er det store øyeblikket i denne symfonien! Dette er målet for den musikalske utviklingen som starter når de samme hornene bretter ut et pastoralt musikalsk landskap helt i begynnelsen av første sats og treblåserne kvitrer sine vårlige melodier. Og enda er det mer! Svanehymnen, som den kalles i Sibelius-litteraturen, løfter seg til stadig nye høyder i løpet av finalesatsen og bryter til slutt ut av alle tonerammer før symfonien spinner inn i evigheten med de syv karakteristiske smellene som avslutter verket på spektakulært vis.
Når man hører den storslagne Symfoni nr. 5 er det vanskelig å forestille seg den lange og seiglivede prosessen det var for Sibelius å komponere verket − en prosess han kalte en brytekamp med Gud og som varte i mer enn fem år før det endelige verket stod ferdig i 1919. Samtidig øynet han trolig at dette kom til å bli noe stort da han allerede i 1914 skrev i dagboken at Gud åpner sin dør for et øyeblikk og hans orkester spiller min femte symfoni. Den første versjonen av symfonien stod ferdig i 1915 og hadde fire satser. Sibelius reviderte verket i flere omganger før han landet på den endelige versjonen med tre satser.
En av Sibelius’ mest vellykkede revisjoner var sammensmeltingen av det som var første og andre sats i den opprinnelige versjonen. Nærmest umerkelig skrus tempoet i førstesatsen opp og sklir sømløst fra ‘molto moderato’ til ‘allegro molto’ når Sibelius’ behandling av materialet blir mer lekent. Dessuten er det melodiske og harmoniske materialet så enhetlig i denne symfonien at det er vanskelig å gjette at førstesatsen var tenkt som to separate satser.
Etter blåsernes pastorale innledning kommer strykerne inn som et klanglig sjokk og tilfører energi, spenning og friksjon til det musikalske uttrykket. Allerede i åpningen er musikken full av melodiske ideer − pendlende og trinnvise − som peker i retning av horntemaet i finalen og den berømte Svanehymnen. Førstesatsen tiltar i intensitet, så vel som tempo, og ender i en energieksplosjon.
I andre sats senker roen seg igjen og Sibelius presenterer en av sine tilsynelatende minst kompliserte og mest idylliske satser. Under overflaten ulmer likevel kompleksiteten, dissonansene og − som først får fullt utløp når finalesatsen har rast og raslet fra seg og Svanehymnen bretter ut vingeslagene ytterligere mot slutten av finalen. Avslutningen har en slik kraft − og symfonien en enhetlig og enestående logikk − som ofte får ‘sibelianerne’ til å trekke frem metafysiske og kosmiske metaforer i beskrivelser av verket. For ikke å glemme komponisten selv, som i arbeidet med symfonien skrev: Det er som om Gud, vår Far, har kastet biter av mosaikk ned fra himmelen og bedt meg finne ut mønsteret.
Den endelige versjonen av Symfoni nr. 5 ble urfremført i Helsinki i 1919 med komponisten selv som dirigent. Verket har siden vært et av hans oftest fremførte og mest populære og regnes i dag som et høydepunkt blant nordiske symfonier.