Klaus Mäkelä
Johanna Wallroth Gustav Mahler
Richard Wagner

Richard Wagner (1813–1883) var en av 1800-tallets mest innflytelsesrike kunstnere uansett kunstform. Operaen Tristan og Isolde bygger på en tragisk kjærlighetsfortelling fra middelalderen, og Wagner skrev den ferdig i Luzern i 1859. Forspillet til operaen skapte et vannskille i musikkhistorien med sin ustabile og uforutsigbare harmonikk, og ble et utgangspunkt for utviklingen mot en musikk uten tradisjonell tonalitet. Her spilles operaens Forspill og siste del, Liebestod. 

Gustav Mahler skrev sin Symfoni nr. 4 med utgangspunkt i en av sine egne sanger, Das himmlische Leben – “Det himmelske livet”. Teksten er et barns beskrivelse av himmelen, hentet fra en av Mahlers viktigste inspirasjonskilder: Des knaben Wunderhorn, en samling tysk folkediktning. Sangen, som synges av sopran i fjerde sats, utgjør også grunnlaget for de tre foregående satsene. Symfoni nr. 4 er Mahlers korteste og lyseste symfoni, og har vært en inngangsport for mange Mahler-entusiaster siden urfremførelsen i 1901.

Jean Sibelius’ (1865−1957) Symfoni nr. 7 fra 1924 er komponistens siste symfoni og den eneste som består av én sammenhengende sats.  Symfoni nr. 7 er en slags krysning av en symfoni og et symfonisk dikt – de musikalske ideene blir gradvis forvandlet, som om de lever sitt eget liv. Musikken beveger seg gjennom et enormt spekter av klangfarger, tempo og stemninger gjennom elleve distinkte deler, og munner ut i det Klaus Mäkelä kaller «en av de vakreste avslutningene som finnes.»