Gustav ​Mahler Symfoni nr. 4

‘Vi nyter de himmelske gleder’, synger barnet gjennom sopransolistens stemme i siste sats av Gustav Mahlers (1860-1911) Symfoni nr. 4 (1900).

Skrevet av Fred-Olav Vatne

På mange måter har ikke bare de tre foregående satsene, men også de tre foregående symfoniene ledet til dette øyeblikket. Lied og symfoni smelter sammen i den barnlige beskrivelsen av himmelen og avrunder første del av Mahlers storslagne symfoniproduksjon – kvartetten av symfonier der forbindelsen mellom symfoni og sang er spesielt tett og der særlig tilknytningen til sangsyklusen Des Knaben Wunderhorn er tydelig. Sopransolistens sang i finalen av Symfoni nr. 4 ble opprinnelig komponert som ’Das himmlische Leben’ i 1892. Den kom til å bety mye for Mahler som stadig vendte tilbake til denne sangen og til slutt valgte den som fjerde sats i denne symfonien og som tematisk utgangspunkt for symfoniens øvrige satser.

I symfonisammenheng har sangfinalen selvsagt en uvanlig form, men Symfoni nr. 4 har også mange klassiske trekk, bl.a. den firsatsige strukturen og det moderate orkesterapparatet. Den lyse førstesatsen beskrives gjerne som naturopplevelser sett gjennom barnets naive og nysgjerrige briller. Her finnes bjelleklang og fuglesang, og en gjennomgående bekymringsløshet. Andresatsen bringer mørkere farger når ’Døden’ spiller sin forlokkende dans på en forhekset fiolin – stemt en tone høyere for anledningen, men fremdeles i barnets undrende og uskyldige perspektiv. Den lange og lyriske tredjesatsen begynner som vuggesang, men blir snart mer strebende og emosjonelt ladet før stillheten senker seg og forbereder barnets himmelvisjon i den særegne sistesatsen. Symfonien igjennom viser Mahler sin eminente orkestreringskunst, bl.a. i den subtile måten å lage dybde og distanse i klangen på ved nøye å velge instrumenter, dynamikk og klangsammensetninger. Det er bare å lene seg tilbake og beundre barnet som står på jorden og titter ut i naturen, inn i drømmen og opp mot den symfoniske stjernehimmelen.

Symfoni nr. 4 ble urfremført i München i 1901 og er blitt en av Mahlers oftest fremførte symfonier, takket være beskjeden besetning og lengde, men selvsagt også den musikalske kvaliteten – selve kulminasjonen av Mahlers sangsymfonier.

Satsoversikt:

1. Bedächtig, nicht eilen (Bedagelig, ikke hastverk)

2. In gemächlicher Bewegung, ohne Hast (I sindig bevegelse, uten hast)

3. Ruhevoll, poco adagio (Rolig, litt adagio)

4. Sehr behaglich (Svært behagelig)

(Tekst: Thomas Erma Møller)