Gustav Mahler Symfoni nr. 1

Gustav Mahler (1860−1911) gjorde noe helt nytt med symfoniformatet. Han hentet inspirasjon fra poesi og folkediktning, og omfavnet populærkulturelle inspirasjonskilder som millitærmusikk, jodling og barnesanger.

Mahler begynte å skissere det som skulle bli hans første symfoni i 1885. I 1888 fullførte han verket, og han dirigerte selv premieren i Budapest i november 1889. Symfonien fikk en lunken mottakelse, og det skulle bli nye revisjoner og versjoner i årene som fulgte. Først i 1898 ble den godt mottatt – i Praha.

På første siden i partituret skrev Mahler at åpningen skulle lyde som naturen, ikke som musikk. Første sats begynner med en lang, lang A-dur-akkord, og med dette bakteppet lar komponisten naturen våkne til en ny dag. Hovedtemaet som celloene snart presenterer, er fra Mahlers egen sang «Ging heut morgen übers Feld», der en vandrer lovpriser naturen en vakker morgen.

Om Mahler tar seg god tid i begynnelsen av første sats, går han rett på sak i sats nummer to. Denne rytmiske og energiske scherzo-satsen var også den eneste som stort sett ble godt mottatt over alt. Ideene den bygger på stammer fra komponistens ungdomsår; skisser til en pianoduo han skrev i 1876, og sangen «Hans und Grethe» fra 1880.

Å høre en velkjent barnesang som sørgemarsj, ispedd andre bisarre påfunn, var kanskje det publikum hadde størst problemer med å fordøye da symfonien var ny. «Fader Jakob» var allemannseie den gang som nå, og i tredje sats er hovedtemaet en mollversjon av sangen. Også her gjenbruker Mahler en av sine egne sanger, «Die zwei blauen Augen».

Fjerde sats åpner med et voldsomt utbrudd som står i enorm kontrast til tredjesatsen. Mahler beskrev selv åpningen som et lynnedslag fra en mørk sky. I samtaler om symfonien antydet han at symfoniens hovedperson her befinner seg i en fryktelig kamp med alle tilværelsens mørke krefter. Etter store musikalske og emosjonelle omveltninger munner symfonien ut i en storslått triumf.

(Tekst: Fred-Olav Vatne)