Høsten 1907 var Gustav Mahler i Helsinki, blant annet for å dirigere sin femte symfoni. Han rakk også å gå på konsert selv, og der fikk han høre to korte verk av Jean Sibelius. Han likte ikke musikken, men han fikk snart møte komponisten selv, og de kom godt overens. Det var til Sibelius Mahler skal ha kommet med sitt mest kjente sitat: “En symfoni må være som verden – den må inneholde alt.”
En av grunnene til at uttalelsen er blitt så berømt, er nok at den så presist oppsummerer noen kjennetegn ved Mahlers symfonier som mange lyttere kan kjenne igjen. Mahlers symfonier er omfattende, de er skrevet for stort orkester og gjerne kor og solister, de blander stiler og inneholder store variasjoner i stemning og intensitet, og Mahler bruker gjerne sitater fra annen musikk eller referanser til verden der ute. Kontrasten er stor til Sibelius’ stramme og logisk oppbygde symfonier.
Symfoni nr. 6 var Mahlers ferskeste symfoni da han møtte Sibelius. Mahler begynte på den i 1903, fullførte den våren 1905, og dirigerte urfremførelsen i Essen i mai 1906. Symfonien krevde stort orkester, og det måtte hentes inn ekstra musikere utenbys fra. Mahler skal ha vært fullstendig fortvilet etter den siste øvelsen før konserten, visstnok fordi komponisten Richard Strauss hadde vært innom og kommentert at symfonien var overinstrumentert.
Ifølge en annen komponistkollega, den unge tyskeren Klaus Pringsheim, skal Mahler ha tatt uttalelsen dypt personlig, og vært frustrert over at Strauss alltid fikk til orkesterlyden sin, mens han selv aldri ble fornøyd. En kan trygt si at ikke alle komponister var enige med Strauss om at det var noe feil med symfonien – Alban Berg skrev for eksempel til Anton Webern at “Det finnes bare én nr. 6, og det er ikke Pastoralesymfonien” (av Beethoven).
Til sine fire første symfonier skrev Mahler grundige forklaringer om hva verkets verden inneholdt. Fra og med nr. 5 lot han musikken snakke for seg selv, og om Symfoni nr. 6 sa han nesten ingenting. Verket fikk tilnavnet “Den tragiske”, som komponisten noen ganger brukte selv. Kanskje fordi Mahler hadde vært så misfornøyd – men mest sannsynlig fordi det ikke “går bra” til slutt – den fjerde og siste satsen er Mahlers mørkeste avslutning av en symfoni.
Den femte symfonien begynner med en sørgemarsj, men avslutter jublende. Symfoni nr. 6 begynner også med en marsj – energisk og dyster. Mahler var usikker på rekkefølgen på de to midtsatsene, og det gjøres ulikt den dag i dag. I fjerde sats kan en høre tunge smell som har blitt tolket som “skjebnens hammerslag”. Så munner symfonien ut i et gåtefullt mørke – og en eksplosjon.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)