Das Lied von der Erde er en sangsyklus Mahler kalte Symfoni for tenor, baryton (eller contralt) og orkester. Slik unngikk han tallet 9, enda verket fulgte etter hans Symfoni nr. 8. Mahler var overtroisk. Hverken Beethoven, Schubert, Bruckner eller Dvořák hadde skrevet flere enn ni symfonier. Da Lied-symfonien var komponert, var faren over, mente han, og hans neste rent instrumentale monumentalverk kunne kalles Symfoni nr. 9. Skjebnen ga likevel hans overtro rett. Symfoni nr. 9 ble Mahlers siste fullførte verk. Både Das Lied von der Erde og Symfoni nr. 9 ble fremført etter hans død, i henholdsvis 1911 og 1912, under ledelse av vennen Bruno Walter.
Begge disse verkene, pluss skissene til en 10. symfoni, ble skrevet etter det fatale året 1907. Da døde Mahlers lille datter av skarlagensfeber, han mistet stillingen som direktør ved Wien-operaen og han fikk konstatert en alvorlig hjertelidelse.
Til Bruno Walter ga han uttrykk for at han hadde mistet alt som hadde formet ham til den han trodde han var. En ny begynnelse var å flytte til USA, der han dirigerte Metropolitan-operaen i to sesonger, og dernest New York-filharmonien. Komponere gjorde han i de østerrikske Alpene om sommeren. Våren 1911 var han alvorlig syk og reiste hjem til Wien, der han døde noen uker senere.
Det var som dirigent Mahler var mest kjent i sin samtid. Etter hans død ble musikken overskygget av nye retninger og nyvinninger. Mahlers musikk ble langt på vei glemt helt frem til 1960-tallet, da dirigenter som Leonard Bernstein, Claudio Abbado og Pierre Boulez løftet den frem. Det er som om Mahler selv har tenkt at betingelsene for et kunstnerskap kan skifte gjennom tidene, slik den tyske musikkritikeren Karl Shumann uttrykker det i sin bok, Das kleine Gustav Mahler Buch, om komponisten:
Kunstverket betydde for ham ikke noe avsluttet, ingen endelig forstenet form som kan gjøres til gjenstand for filologi, men et naturvesen som i samsvar med endrede livsvilkår fremstiller seg i nye gestalter, og dog bevarer sin egenart. Kunsten var for ham et sidestykke til naturen og dets kretsløp, ikke museumsgjenstand eller fossilsamling.
Om symfonien
Symfoni nr. 9 har en spilletid på rundt fem kvarter. En lang fortelling som tar oss høyt og lavt, fra det åndelige til det trivielt hverdagslige. «En symfoni må være som verden – den må inneholde alt», er et kjent Mahler-sitat. Symfonien har fire satser som langt på vei er formmessig frie. Yttersatsene er langsomme, midtsatsene hurtige.
«Andante comodo» (i behagelig passe tempo)
Det starter med et lite åpningsmotiv i horn og harpe. Herfra utvikler satsen seg til en grandios melodisk ferd. Det er etapper på veien, men overgangen mellom dem tilsløres ved at stemmene forskyves i forhold til hverandre. Et forløp i slekt med begrepet «stream of consciousness», en fri strøm av ideer, assosiasjoner, følelser, minner.
«Im tempo eines gemächlichen Ländlers. Etwas täppisch und sehr derb» (I et rolig Ländler-tempo, djervt og litt klumsete)
Fagottene setter i gang med en litt karikert folkedans. Men snart vipper uttrykket over til eleganse og sødme i orkesteret. Likevel er vi på tynn is. Det kan hele tiden sprekke opp. Og det gjør det. I en ustabil vals kommer det stadig uventede vendinger skjenende inn fra siden. Uttrykket vrir og vender på seg, på et øyeblikk, fra det tillitsfulle og hengivne til det skremmende og groteske.
«Rondo-Burleske: Allegro assai. Sehr trotzig» (Burlesk rondo. Svært trassig)
Et signal fra messingblåsere setter i gang et fugert parti i høyt tempo. Vekslende med roligere, dansende mellompartier får energien tid til å bygge seg opp igjen, gang på gang, før kreftene slippes løs i burlesk villskap til slutt.
«Adagio. Sehr langsam und noch zurückhaltend» (Meget langsomt og tilbakeholdt)
Strykerne innleder med en sakral stemning, en hymne uten ord. I en langsom bevegelse fremover, i en tett vev av melodilinjer, er det noen stemmer som dveler litt der de er, andre som går i forveien. På veien er det soloinstrumenter som får lyset på seg før de forsvinner inn i klangfølget igjen. Ersterbend, står det i partuturet. Døende. Lyden opphører langsomt, langsomt. Til slutt er det nesten bare friksjonen mellom bue og streng vi hører.
Das kleine Gustav Mahler Buch er utgitt av Residenz Verlag Salzburg 1972.
Oversatt av Arnfinn Bø-Rygg, Gyldendal Norsk Forlag