Gustav Mahler Symfoni nr. 7

Som sjefdirigent i både Wiener Philharmoniker og Wien Statsopera, var Gustav Mahler en veletablert og kjent dirigent på starten av 1900-tallet. Til tross for sin suksess som dirigent var han fremdeles ikke særlig anerkjent som komponist da han sommeren 1904 begynte å komponere de to satsene «Nattmusikk», som senere ville utgjøre andre og fjerde sats av hans Symfoni nr. 7.

Etter noen intense uker med komponering ble verket ferdigstilt den påfølgende sommeren, 1905. Mahler påstod selv at han brukte kun fire uker på å ferdigstille tre av de fem satsene som symfonien består av.

​De tre årene fra symfonien var ferdig til urpremieren i 1908, var en periode der Mahlers karriere og privatliv preget av store endringer. I 1907 sa han opp stillingene sine i Wien, noe som førte til at verket hadde sin premiere i Praha, fremført av Czech Philharmonic. I forkant av premieren døde hans datter av skarlagensfeber, og han fikk selv vite at han led av en uhelbredelig hjertesykdom. Dette kan være grunnen til at optimismen og gleden i symfonien ble dempet av små, men viktige endringer som Mahler gjorde i årene før urfremføringen. Tross disse endringene i komposisjonen, har Mahler selv beskrevet Symfoni nr. 7 som: «Mitt beste verk … stort sett av munter karakter».

Mahlers Symfoni nr. 7 er i dag en av hans mindre kjente komposisjoner. I motsetning til de fleste av hans andre symfonier, er den syvende uten spesifikt program eller tydelig rød tråd fra sats til sats. Etter å ha hørt symfonien for første gang i 1909, uttrykte komponisten Arnold Schoenberg sin begeistring for Mahler i et brev, hvor han skrev: «Jeg har plassert deg sammen med de klassiske komponistene—men som en som for meg fortsatt er en pioner.». Han roste Mahler for å bryte med tradisjonen om handlingsbaserte elementer, da han mente slike elementer kunne overvelde lytteren.

Stykket er skrevet for et stort orkester, og tar i bruk ukonvensjonelle instrumenter. Tenorhorn, kubjelle, gitar og mandolin, samt et fullskala-symfoniorkester med blås, stryk og slagverk viser til Mahlers evne til å skape unike klangfarger. Musikken byr på kontraster, hvor hans to «Nattmusikk»-satser byr på rolig avbrekk fra den tidvis lekne og spennende tredje satsen «Scherzo». Symfonien avsluttes med den grandiose siste satsen «Rondo-Finale», som viser nok en gang hva Mahler legger i en kraftfull og verdig avslutning.