Gustav Mahler Symfoni nr. 5

La oss begynne i midten av Mahlers symfoni, den berømte adagiettoen. Nei, det handler ikke om midtpunktet når man ser på omfanget, siden den er innledet av tre lengre satser, og etterfølges av en like omfattende finale. Dessuten finnes det en streng symmetri i symfonien, der de to første satsene sitter sammen som en langsom introduksjon og rask hovedsats, fulgt av en scherzo (symfoniens formelle midtdel) og så adagiettoen, som leder over til den raske finalen. Likevel er det mange lyttere som oppfatter den så velkjente satsen som det emosjonelle midtpunktet, og det finnes også emosjonelle forbindelser som går både bakover og fremover. For musikk kan naturligvis være emosjonelt ladet, selv om man ikke tydelig hører de tematiske forbindelsene. Kanskje er det til og med sånn at det emosjonelle blir enda mer fremtredende når man ikke er det helt bevisst.

Satsen er uten tvil emosjonell. Filosofen Theodor W. Adorno, som ofte har syrlige kommentarer på innerlommen, skiver i sin tettpakkede bok om Mahler at satsen “grenser til sjangerpenhet gjennom sin innbydende klang”. Da Luigi Visconti valgte denne satsen som et sentralt musikalsk element i filmen “Døden i Venezia” (basert på en roman av Thomas Mann, men med en komponist fremfor en forfatter i den tragiske hovedrollen), ble denne penheten sykelig. Bildet er så kraftfullt at det er vanskelig å ikke se det for seg når musikken igjen står alene.

Den har blitt kalt “en sang uten ord “ (etter Mendelssohns pianosjanger), og Mahler kommer til og med tilbake til Rückbert-sangen Ich bin der Welt abhanden gekommen. Dette fører til at det klare skillet, som ofte er dratt mellom “Wunderhorn-symfoniene” (nr. 2-4, som alle har materiale fra Mahlers Wunderhorn-sanger) og den “abstrakte” femte symfonien, til å falle i fra hverandre. Faktisk skal Mahler ha gitt satsen som en kjærlighetgave til sin fremtidige kone Alma, fremfor et tradisjonelt kjærlighetsbrev.

Men veien til adagiettoen er lang. Det starter med en begravelsesmarsj, med to trioer som ikke letter den mørke stemningen, etterfulgt av et lidenskapelig utbrudd av angst, som imidlertid gir uventet rom for litt lys i en koral. Dette gjennombruddet har riktignok ingen direkte ringvirkninger, for konklusjonen går tilbake til en molltoneart, men lyset råder senere i symfonien. Dette skjer først i de virvlende dansene til scherzoen, der den overdåge formen inkluderer både to trioer og en gjennomføring, og også senere i den tredje satsen.

Etter adagiettoen kommer en siste sats som Mahler kalt for en rondo, men som andre forsøksvis har tolket som en blanding av rondo (der en hovedlinje avbrytes av ulike mellomepisoder) og sonateform (med temapresentasjon, gjennomføring og reprise). Her bør man ikke bli overrasket om det dukker opp minner fra forrige sats - selv om den lengtende erotikken nå har blitt en fjærlett bekreftelse. Og det er nettopp det denne satsen er: et “ja” til livet.