I november 1901 dirigerte Gustav Mahler (1860–1911) urfremførelsen av sin fjerde symfoni i München. Mottakelsen var i beste fall blandet, og verre skulle det bli på de neste konsertene. Mahler omtalte senere symfonien som «et plaget stebarn som ikke hadde fått oppleve stort glede her i verden.»
Men Mahler lot seg ikke knekke – allerede sommeren før hadde han begynt på sin neste symfoni, og han fullførte den sommeren etter. Og om tilhørerne ikke alltid forstod musikken hans, følte Mahler at han var på toppen av sin skaperkraft. Mahlers venninne Natalie Bauer-Lechner nedtegnet følgende uttalelse fra komponisten sommeren 1901:
«Dette er en manns beste år; selv om inspirasjonen ikke når samme høye nivå som den en gang gjorde, erstattes den av full styrke og fullkommen dyktighet. Jeg føler at jeg kan oppnå hva som helst og at ressursene mine i lang tid fremover vil tilhøre meg og adlyde meg.»
Symfoni nr. 5 innebærer et vannskille i Gustav Mahlers symfonier (han fullførte ni og begynte på en tiende). De fire første bygger på sanger Mahler hadde skrevet til tekster fra Des Knaben Wunderhorn, en samling tysk folkediktning som ble utgitt tidlig på 1800-tallet. Tre av disse symfoniene inneholdt dessuten sang, enten kor eller solist.
Mahlers tre neste symfonier, nr. 5, 6 og 7, er rene orkesterverk. De mangler dessuten noe annet de første symfoniene hadde: En forklarende tekst fra komponisten. Mahler følte tydeligvis at han nå var i stand til å uttrykke det han ville uten ordenes hjelp. «Den menneskelige stemmen ville være helt malplassert her. Det er ikke behov for ord, alt blir uttrykt rent musikalsk,» sa han til Bauer-Lechner om symfonien.
Og han hadde mye på hjertet – 1901 hadde vært et dramatisk år. I februar var han i akutt livsfare etter en alvorlig blødningsepisode og måtte opereres to ganger. Mahler beskrev hendelsen som en nær døden-opplevelse, og de neste månedene ble døden et tema i flere av hans komposisjoner – ikke minst i sørgemarsjen som innleder Symfoni nr. 5.
Men om de første to satsene kan oppleves som mørke, er det som om symfonien vender seg mot lyset etter hvert. «Hver tone er ladet med liv,» sa Mahler om den tredje satsen Scherzo, som er den lengste og kanskje den mest eksperimentelle av de fem satsene i symfonien. Og de to siste satsene bærer preg av at komponisten hadde fått andre ting å tenke på.
Høsten 1901 hadde nemlig mer å by på enn en mislykket premiere: 7. november avla han et sjeldent besøk i en av Wiens litterære salonger, og der møtte han den unge komponisten Alma Schindler, som skulle bli hans livs store kjærlighet. Den fjerde satsen i Symfoni nr. 5 – Adagietto – er (ifølge noenlunde sikre kilder) Gustavs kjærlighetserklæring til Alma. Det er kanskje ikke tilfeldig at det er blitt Mahlers aller mest kjente og populære stykke musikk?
Sitatene er hentet fra Jens Malte Fischers biografi om Gustav Mahler og oversatt fra engelsk.