Jean Sibelius Symfoni nr. 1

Jean Sibelius’ (1865−1957) opplevde på 1890-tallet sine første suksesser som orkesterkomponist med verk som Karelia-suite og Tuonelas svane. Mot slutten av tiåret var han klar til å gi seg i kast med sin første symfoni, det som lenge hadde vært det mest prestisjetunge formatet innen orkestermusikk.

Det var ikke noe opplagt valg for en ung komponist i 1898 å skrive symfonier. Noen av 1800-tallets største symfonikere, Johannes Brahms, Anton Bruckner og Pjotr Tsjajkovskij, hadde lagt ned pennen for godt tidligere i tiåret. Flere av tidens nye store komponistnavn, som Claude Debussy og Richard Strauss, lot sine ideer få utløp i tonedikt eller andre former.

Tsjajkovskij var nok den viktigste inspirasjonen for Sibelius’ første symfoni. Tsjajkovskijs sjette og siste symfoni med tilnavnet «Pathetique» ble urfremført i 1893 med komponisten som dirigent, bare noen dager før han døde. Det skjedde i St. Petersburg, snaue førti mil øst for Helsinki, der Sibelius fikk høre symfonien senere. Nærheten til Tsjajkovskij høres spesielt godt i den rolige andresatsen.

Russisk nærhet var ikke bare til inspirasjon for kulturbevisste finner rundt århundreskiftet. Russland gikk i disse årene inn for en russifiseringspolitikk som hadde som mål å fjerne de autonome områdenes selvstyre og nasjonale særpreg. Finland hadde i neste hundre år hatt status som storfyrstedømme med stor grad av selvstendighet.

Kampen mot russifiseringen ble en sentral faktor i kampen for finsk selvstendighet, som endte med at Finland erklærte seg som selvstendig stat i 1917. Jean Sibelius og hans musikk spilte en viktig rolle i utformingen av finsk nasjonal identitet, og han fikk status som nasjonalhelt lenge før nasjonen var blitt uavhengig.

Om en kan høre en viss påvirkning fra Sibelius’ forbilder, står symfonien totalt sett igjen som en usedvanlig særpreget og helstøpt «debut» i symfonisjangeren. Stemningene skifter sømløst, den ene mer magisk enn den andre. Som i første sats, der en mørk og melankolsk klarinettsolo avløses av energiske strykere. Snart sørger fløyte og harpe for en ny, gåtefull atmosfære. Og sånn fortsetter det.

(Tekst: Fred-Olav Vatne)