Da revolusjonen satte fyr på Russland i 1917 så komponisten Sergej Rachmaninoff (1873−1943) seg nødt til å rømme landet og gjøre karriere i utlandet. Han bosatte seg etter hvert i USA der han turnerte som stjernepianist og komponerte sine siste verker. I sin aller siste komposisjon, Symfoniske danser, tillot han seg å minnes sine kulturelle røtter med et verk der arven etter Nikolaj Rimskij-Korsakov, og minnene om det Russland han forlot, klinger med i tonespråket. Rachmaninoff siterer flere egne verk, deriblant Symfoni nr. 1 og Vesper, og har også referanser til stiler og verk av russiske mestre som nettopp Rimskij-Korsakov, Prokofjev og Stravinskij.
Rachmaninoff vurderte å kalle de tre dansene ‘Dag’, ‘Skumring’ og ‘Midnatt’, og selv om han forkastet ideen i siste liten, gir titlene passende beskrivelser for karakteren i satsene. ‘Symfonisk dans nr. 1’ er en vital og fyrrig sats med brå harmoniske skifter og overraskende melodiske vendinger, nesten som Prokofjevs groteske tonespråk. En langsom midtdel minner likevel om Rachmaninoffs evner til å skape lange linjer og magiske melodier når altsaksofonen tar rollen som solist.
‘Symfonisk dans nr. 2’ er mer mystisk og satsen preges av en slags ‘valse triste’ som stadig skifter farge og karakter når kvelden faller på. Rachmaninoff var åpenbart påvirket av den russiske orkestreringstradisjonen i denne og de øvrige symfoniske dansene. Her får instrumenter og instrumentgrupper klinge fritt og uten å bli blandet med andre klangfarger. De symfoniske dansene har dessuten den ‘russiske’ fargerikdommen og briljansen i klangbehandlingen. ‘Symfonisk dans nr. 3’ åpner med et smell og er på mange måter den mest uforutsigbare, skiftende og spenstige av de tre. Satsen er typisk for Rachmaninoffs sene stil med de overraskende akkordprogresjonene og rytmiske innfallene.
Verket ble urfremført av Philadelphia Orchestra i 1941 og er relativt ofte fremført, selv om det aldri har oppnådd samme popularitet som Rachmaninoffs berømte klaverkonserter og symfonier.