Sergej Rachmaninoffs (1873−1943) liv og karriere var preget av ekstreme opp- og nedturer. Da hans Symfoni nr. 1 ble urfremført i St. Petersburg i 1897, ble den mottatt med en famøs totalslakt musikkhistorien knapt har sett maken til: ‘Hvis det var et konservatorium i Helvete, og hvis en av dets talentfulle studenter skulle komponere en programsymfoni over de ti landeplagene i Egypt, og hvis han hadde skrevet en symfoni som Hr. Rachmaninoffs, da ville han ha utført oppgaven glimrende og ville glede innbyggerne i Helvete. For oss gir musikken et ondskapsfullt inntrykk…’, raste kritikeren og komponistkollegaen Cesar Cui etter å ha hørt det nye verket.
Cuis slakt er vanskelig å forstå når man lytter til Rachmaninoffs dramatiske og velkomponerte Symfoni nr. 1, men det hører også med til historien at urfremføringen foregikk etter skandaløst kort øvetid og med en dirigent som, i beste fall, var lite interessert og, i verste fall, beruset. I alle tilfeller gikk Rachmaninoff inn i en lang depresjon og gjemte verket i mange år. Først etter andre verdenskrig ble symfonien fremført igjen i Moskva og har gradvis blitt tatt inn på orkestrenes repertoar.
Symfonien har russisk klangbunn og åpner med et dramatisk tema som gjerne assosieres med skjebnen, særlig når det kommer tilbake i siste sats og musikken har utviklet seg til å bli en kamp på liv og død. Temaet har forbindelser til den katolske dommedagshymnen ‘dies irae’ − et melodisk virkemiddel Rachmaninoff brukte i mange verker gjennom hele sin karriere.
Mellom de dramatiske yttersatsene har Rachmaninoff komponert to magiske midtsatser. Andresatsen fungerer som en slags scherzo og inneholder noe av Rachmaninoffs aller mest oppfinnsomme og fargerike orkestrering − en eventyrlig klangbehandling som har fått mange til å assosiere satsen med musikk av Modest Musorgskij, Aleksandr Borodin og de andre komponistene i den nasjonale komponistklikken ‘Mogutsjaja kutsjka’. Også tredje sats befinner seg i denne klangverden, men nå er uttrykket preget av lyrisk ro og Rachmaninoffs magiske melodier. Finalen er storslått og fargerik, men forstyrres stadig vekk av det skjebnetunge temaet fra første sats. Satsen innhentes til slutt av den grufulle skjebnen og ender mørkt og fryktinngytende med dramatiske paukeslag og massive messingakkorder.
(Tekst: Thomas Erma Møller)