‘Hvis jeg hadde sett originalen, hadde jeg nok ikke skrevet De dødes øy. Jeg liker den i svart-hvitt,’ uttalte Sergej Rachmaninoff (1873−1943) da han fikk se originalen av Arnold Böcklins De dødes øy − maleriet som hadde inspirert ham til å komponere et symfonisk dikt med samme navn. Musikken er likevel fargerik, selv om det er de mørke klangene som dominerer lydbildet når Rachmaninoff, med dempede strykere og harpe, ror sakte mot det gudsforlatte stedet i Böcklins symbolistiske verden. Böcklins maleri viser en øy med høye, kullsvarte trær og dramatiske klipper som stuper ned i havgapet. Foran ror et gravfølge sakte mot den maritime gravplassen.
Melankolien var en viktig og tilbakevendende del av Rachmaninoffs kunstneriske uttrykksregister, men sjelden var tematikken og klanguniverset like mørkt og mystisk som i dette verket. Rachmaninoff brukte gjerne «dies irae» − hymnen fra den katolske dødsmessen i verkene sine, og i De dødes øy har den gamle hymnesekvensen fått en uhyggelig naturlig plass i det bekmørke tonespråket.
Rachmaninoff komponerte De dødes øy mellom de to vellykkede og berømte Pianokonsert nr. 2 og Pianokonsert nr. 3. Inspirasjonen fikk han da han så kopien av Böcklins maleri i Paris i 1907, og året etter hadde han komponert verket ferdig. De dødes øy ble urfremført i Moskva i 1909.
(Tekst: Thomas Erma Møller)