Sergej Rachmaninoff Rapsodi over et tema av Paganini

«I mine komposisjoner har jeg aldri forsøkt bevisst å være original, romantisk, nasjonalistisk eller noe annet. Jeg skriver ganske enkelt ned musikken jeg hører inni meg, på den mest naturlige måten jeg kan. (...) Når jeg komponerer, prøver jeg å la musikken uttrykke det som ligger i mitt hjerte, enkelt og direkte. Hvis jeg føler kjærlighet, bitterhet, sorg eller religiøsitet, blir disse følelsene en del av musikken. Og slik blir den enten vakker, bitter, trist eller religiøs.»
– Sergej Rachmaninoff

7. november 1934, på Lyric Opera House i Baltimore, Maryland i USA. Rachmaninoff har hatt utallige vellykkede konserter, men likevel er han fryktelig nervøs. Det er like før urfremføringen av hans nyskrevne verk for orkester og piano, Rapsodi over et tema av Paganini, og han skal selv være solist. Men rammet av prestasjonsangst begynner han plutselig å tvile på sin egen evne til å spille stykket … hvorfor i all verden har han skrevet noe så vanskelig? Han hadde komponert rapsodien bare noen måneder tidligere, under et opphold i sommerhuset sitt, Villa Senar i Sveits. Nå hører han den fjerne lyden av orkestermusikernes oppvarming, en kakafoni av spenning og forventning. Philadelphia Orchestra er et av verdens ledende orkestre. Konsertsalen er snart fullsatt av konsertgjengere som ser frem til å høre den berømte pianovirtuosen, Rachmaninoff. Men nervøsiteten er ikke til å holde ut, og Rachmaninoff bryter sin egen regel. Han drikker vanligvis aldri alkohol før konserter, men nå fyller han et glass med Crème de Menthe. Alkoholen gir en varm følelse i det den sklir nedover halsen og ned i magen, og når Rachmaninoff entrer scenen i Baltimores operahus, sniker han glasset med seg og gjemmer det under pianoet.

Rachmaninoffs urfremføring av Rapsodi over et tema av Paganini ble en spektakulær suksess. Likevel fortsatte scenenervøsiteten å prege ham, og før hver påfølgende fremføring av rapsodien tok han et glass Crème de Menthe for å roe nervene. Dette førte til at han ga den tjuefjerde variasjonen det humoristiske kallenavnet Crème de Menthe-variasjonen.

Rachmaninoff hentet inspirasjon til rapsodien fra en enkel melodi gjort berømt av 1800-tallets fiolinvirtuos Niccolò Paganini. Paganinis nesten overnaturlige ferdigheter på fiolinen ga opphav til en legende om at han hadde solgt sjelen sin til djevelen. Rachmaninoffs Rapsodi over et tema av Paganini, Op. 43 er et virtuost mesterverk for piano og orkester, bestående av 24 variasjoner over Paganinis tema fra hans kapriser for solo fiolin. Paganinis tema var et yndet motiv blant 1800-tallskomponister, inkludert Robert Schumann, Liszt og Brahms. Rachmaninoff tilførte temaet sin egen unike og svært originale tolkning. Han kombinerer den "demoniske" fiolinistens melodi med det mørke og middelalderske liturgiske temaet Dies irae. Dette temaet fremkommer spesielt i den syvende, tiende og tjuefjerde variasjonen. Rachmaninoff kommenterte selv: «Alle variasjonene som inneholder denne liturgiske sekvensen representerer den onde ånden som Paganini solgte sjelen sin til, for å oppnå perfeksjon i sin kunst (...)»

Som komponist valgte Rachmaninoff ofte å se bort fra samtidens musikalske trender og skrev i stedet musikk preget av et romantisk og tonalt tonespråk. Rachmaninoff åpner Rapsodi over et tema av Paganini ved å snu den tradisjonelle formstrukturen på hodet, ved å presentere en variasjon av temaet før selve temaet presenteres. Den kjente melodien blir først brutt opp i små fragmenter, markert av pianoets aksenter. Det er ikke før senere, når fiolinene spiller temaet unisont, akkompagnert av pianoet, at vi forstår at den lekne åpningen bare var en forsmak. De påfølgende variasjonene holder temaet gjenkjennelig, samtidig som de gradvis introduserer økende kompleksitet. Rapsodiens mest kjente øyeblikk, variasjon nr. 18, er et stykke fortryllende romantikk, hvor Rachmaninoff snur det musikalske temaet opp-ned. Som en hyllest til Paganini lar Rachmaninoff strykerne briljere med intrikate og krevende partier. Verkets klimaks bygges opp til en mektig fremføring av Dies Irae av messingblåserne, før en briljant avslutning sammenfatter tidligere musikalske idéer i en stor dramatisk akselerasjon. Brått og uventet avsluttes verket – med to dempede akkorder i pianoet som skaper en uforglemmelig avslutning.