Som mørke kirkeklokker ringer pianoets åtte alvorlige åpningsakkorder inn Sergej Rachmaninoffs Pianokonsert nr. 2, før solisten kaster seg ut i kaskader av akkompagnerende arpeggiovirvler og orkesteret meisler ut det første av de mange brede, lyriske melodiene komponisten er så kjent for. Allerede etter noen takter er minst to av komponistens tydeligste stilistiske håndavtrykk avslørt: den rike harmonikken og den emosjonelt ladede, melodiske ekspressiviteten. På karakteristisk vis lar Rachmaninoff de store temaene, med en særegen og ofte russisk-klingende farge, utvikle seg sømløst og nærmest improvisatorisk mot mektige klimaks, der både orkester og solist bretter ut stadig større og fetere akkorder til de deilige melodiene.
Den melodiske sødmen blir ikke mindre påtakelig i den lyriske andresatsen, der pianoet nok en gang innleder som akkompagnatør, til fløytens fløyelsmyke melodi. Solisten får likevel tidsnok erverve en plass i sentrum av begivenhetene, og selv om ’Rach 3’ kanskje er enda mer sagnomsust og beryktet i så måte, er særlig tredjesatsen i nr. 2 fullastet med tekniske utfordringer som kan ta knekken på noen og enhver. Melodisk, harmonisk, rytmisk og formmessig står ikke Pianokonsert nr. 2 noe tilbake for nr. 3 eller noen annen pianokonsert for den del, og i dag er den blant de aller oftest fremførte og høyest elskede solokonsertene på repertoaret.
Det var ikke gitt at Rachmaninoff skulle oppleve en slik suksess med den andre pianokonserten da den ble urfremført av ham selv i 1901. Noen år tidligere hadde hans første symfoni blitt slaktet etter alle kunstens regler i 1897 − det ryktes at dirigenten Glazunov var full da han dirigerte den! Rachmaninoff ble dypt deprimert og fikk til slutt hjelp av doktor Nikolai Dahl, som blant annet ved hjelp av hypnose klarte å lede komponisten tilbake til skrivepulten. Resultatet ble altså den blendende, mesterlige og, på mange måter, hypnotiserende Pianokonsert nr. 2.
(Tekst: Thomas Erma Møller)