Det ulmer i orkesteret når pianoet spiller hovedtemaet i begynnelsen av Sergej Rachmaninoffs (1873−1943) Pianokonsert nr. 3. Temaet er enkelt, iørefallende og med en russisk farge. Men det er forrædersk! For det som følger er ingen vanlig romantisk solokonsert, men noe av det mest halsbrekkende en pianist kan begi seg ut på. For mange har drømmen om å spille den vidunderlige og legendariske ‘Rach 3’ stagnert i det tekniske marerittet som venter. Etter at temaet er introdusert, kastes solisten ut i vanvittige løp, kolossale akkorder der fingrene strekkes til ytterpunktet og passasjer med en utrolig rytmisk kompleksitet. Og hvis du trodde førstesatsens anstrengelser var tøffe, er det bare å vente til finalen!
Etter at Rachmaninoffs Symfoni nr. 1 hadde blitt kompromissløst slaktet i 1897, gikk han inn i en lang depresjon. Til slutt skal det ha vært doktor Nikolai Dahls hypnoseterapi som fikk ham tilbake i arbeid, og resultatet ble mesterverket Pianokonsert nr. 2, komponert i 1900-1901. I andre enden av dette viktige tiåret for Rachmaninoff – han komponerte også sin Symfoni nr. 2 (1907) og tonediktet De dødes øy (1909) m.m. − skapte han Pianokonsert nr. 3 i 1909. Komponisten var selv solist ved urfremføringen av begge sine to største pianokonserter. Pianokonsert nr. 3 ble urfremført i New York i 1909.
I sin egen samtid var Rachmaninoff mer kjent som pianist enn komponist, og særlig berømt var han for sine uvanlig store hender og fantastiske teknikk. Han skrev, naturlig nok, pianokonsertene for seg selv og sin egen teknikk, og da er det kanskje ikke så rart at ettertidens pianister har fått streve for å mestre dem. Som alltid hos Rachmaninoff er det også vare og lyriske partier med langstrakte og nostalgiske melodier i Pianokonsert nr. 3, men selv den langsomme midtsatsen blir full av intens lidenskap og ville virtuose passasjer etter den vennlige åpningen. Det er likevel det diabolske fyrverkeriet av en finale som er pianistenes verste mareritt. Og våteste drøm.
(Tekst: Thomas Erma Møller)