Sergej Prokofjev (1891−1953) hadde nærmest gitt opp sin Cellokonsert i e-moll, op. 58. Han var misfornøyd med det meste og innstilt på å glemme verket da han hørte den 20 år gamle stjernecellisten Mstislav Rostropovitsj spille det i 1947. Prokofjev ble så imponert at han bestemte seg for å omskrive hele verket og utgi det i ny form. Arbeidet ble forstyrret og utsatt, både av komponistens skrantende helse og av den tilspissede kampen med sovjetiske myndigheter mot slutten av Stalin-perioden. Prokofjev var en av komponistene som fikk den udelt negativt ladede merkelappen ‘formalisme’ klistret på musikken sin fra øverste hold. Verket ble likevel fullført til slutt og urfremført som Sinfonia concertante, eller ‘symfoni-konsert,’ i 1952 med Rostropovitsj som solist og Sviatoslav Richter på dirigentpodiet. Siden har det gått for å være ett av de mest krevende verkene på cellistenes repertoar. Lenge ble det ansett som nærmest uspillelig, men i senere tid har mange store cellister vist at de behersker de tekniske utfordringene med bravur.
Musikken marsjerer resolutt av gårde fra første takt og setter den dystre grunnstemningen som preger hele første sats. Cellosolisten introduserer en mørk og melankolsk melodisk strøm som på samme tid både er lyrisk og dramatisk. Selv om førstesatsen også setter cellisten på prøve, er det monsteret av en andresats som gjerne trekkes fram i den virtuose verdensklassen. Her presenterer Prokofjev en av sine lengste og mest krevende satser overhodet og viser samtidig alle sine sider som komponist. Uttrykket skifter stadig og brått fra det groteske og voldsomme via det sarkastiske og humoristiske til det romantiske og lengselsfulle. Kadensen midt i andresatsen er en bøyg selv for dagens toppcellister med alle sine tekniske krumspring. Finalen åpner med et stort og bredt tema, men igjen viser Prokofjev sin ironi og lunefulle melodiske vendinger før solisten går amok i den hektiske og nærmest frenetiske avslutningen.
(Tekst: Thomas Erma Møller)