Prokofjev Pianokonsert nr. 3
Sergej Prokofjev (1891−1953) var komponisten som behersket det lyriske like godt som det lunefulle, det vidunderlig vakre like godt som det voldsomme og det klassiske like godt som det aller mest moderne.
Skrevet av Fred-Olav Vatne
Prokofjev hadde en egen evne til å komponere musikk i forbindelse til tradisjonen, men som vred på konvensjonene med uventede dissonanser og kom ut i andre enden som radikal og nyskapende. Et av hans aller største og mest populære mesterverk er den sprudlende og fargerike Pianokonsert nr. 3, der de kolossale kontrastene smelter forbilledlig sammen i et enhetlig kunstverk og der komponisten har truffet blink med forholdet mellom solist og orkester. Her er ikke orkesteret noen akkompagnatør, men tvert i mot sterkt delaktig i formingen av den musikalske utviklingen, og mange av orkesterinstrumentene har solistiske roller som tidvis er på linje med pianistens.
Konserten åpner med en varsom innledning der en lyrisk klarinettsolo i bedagelig tempo avløses av et vakkert strykerparti, men snart kastes både pianosolist og orkester ut i kaskader av virtuose krumspring, lumske løp og voldsomt hamrende akkorder med en nærmest maskinmessig kraft. Kontrastene er sterke allerede i åpningssatsen, men uttrykket er gnistrende intenst satsen igjennom. Andre sats er en variasjonssats over et typisk ertende og småklukkende Prokofjev-tema med en forbindelse til den klassiske gavottens eleganse. Igjen viser Prokofjev hele sitt uttrykksspekter fra det sarkastiske til det ektefølte, fra det klassiske til det ’jazzy’, fra det lyriske til det voldsomme. Som alltid, er den musikalske utviklingen uforutsigbar. I siste sats får villskapen fritt spillerom i det komponisten selv skal ha kalt ’en krangel mellom solist og orkester.’ Her slippes alle tøyler og det er neppe mulig å komme nærmere en skikkelig nevekamp med musikalske midler enn det Prokofjev gjør i det kolossale klimakset mot slutten av denne satsen. Den forrykende finalen stiller høye krav til pianistens teknikk, men også til orkester og dirigent som må henge med i den opphete tonevekslingen og virtuose virvelvinden som utspiller seg.
Pianokonsert nr. 3 ble påbegynt allerede i 1913, men hovedsakelig komponert i 1921. Verket ble urfremført i Chicago med komponisten selv som solist i 1921, men det var først da den legendariske dirigenten Serge Koussevitsky dirigerte pianokonserten i Paris året etter at det oppnådde sin popularitet og berømmelse. I dag er Pianokonsert nr. 3 Prokofjevs oftest fremførte solokonsert og et av de mest sentrale verkene på pianorepertoaret fra første halvdel av 1900-tallet.
(Tekst: Thomas Erma Møller)