Jeg ser på femte symfoni som en kulminasjon av en lang periode i mitt kreative liv. Den lovpriser storheten i menneskeånden… og hyller det frie og lykkelige mennesket – hans styrke, hans sjenerøsitet og hans rene sjel.
(Sergej Prokofjev om sin ’Symfoni nr. 5’, 1945)
Omstendighetene kunne ikke vært bedre for Sergej Prokofjev da han introduserte sin Symfoni nr. 5 for det sovjetiske, og like etterpå det amerikanske, publikum i 1945. Det heroiske musikalske uttrykket pakket inn i storslagne former passet perfekt i en tid da verdenskrigen gikk mot slutten og tidsånden var preget av optimisme og fremtidstro. Denne enestående musikalske lovprisningen av ’storheten i menneskeånden’ ble like godt mottatt i USA som i Sovjet, og dirigentlegenden Koussevitsky, som dirigerte den amerikanske premieren, omtalte fremføringen som ’den største musikalske hendelsen på mange, mange år. Den største siden Brahms og Tsjaikovskij! Den er strålende! Den er fortiden, nåtiden og fremtiden!’. Etter braksuksessen havnet Prokofjev attpåtil på forsiden av TIME Magazine og med et langt intervju om det nye verket.
Selv om Prokofjev allerede hadde skrevet fire symfonier, var det med Symfoni nr. 5 han virkelig satte dype spor i den lange europeiske symfonitradisjonen, på lik linje med komponistkamerat Dmitrij Sjostakovitsj. Både i form og innhold er Symfoni nr. 5 mer tradisjonell enn mange av Prokofjevs tidligere bidrag. Verket har fire satser og følger mange velkjente tonale mønstre. Likevel avsløres opphavsmannen av de overraskende melodivendingene, akkordprogresjonene og rytmene på detaljnivå. Førstesatsen er en av Prokofjevs mest heroiske og storstilte orkestersatser. Den følges av en andresats som viser helt andre av komponistens varemerker med sin ertende melodikk og sitt voldsomme uttrykk. En annen side tilkjennegis i den lyriske og, på mange måter, tragiske, tredjesatsen der de lange linjene er i fokus. Finalen åpner også med den største sinnsro, men forvandles til et festlig fyrverkeri med karakteristisk virvlende og vilt springende melodikk, heseblesende tempo og eksplosive rytmer.
Entusiasmen for Prokofjevs Symfoni nr. 5 vedvarte også etter at 40-tallsoptimismen hadde roet seg, og i dag regnes symfonien blant 1900-tallets største mesterverk i sin sjanger.