Sommeren 1912 spilte Sergej Prokofjev (1891–1953) piano sammen med et orkester for første gang, ved urfremførelsen av sin Pianokonsert nr. 1 i Moskva. Han var allerede i ferd med å bli vant til at musikken hans skapte sterke reaksjoner, både positive og negative. Pianokonserten ble møtt med både jubelrop og buing, og Prokofjev selv var godt fornøyd med den kontrastfylte mottakelsen. Snart var han i gang med sin neste pianokonsert.
Mens den første pianokonserten er en nokså munter sak som varer bare et kvarters tid, skulle Pianokonsert nr. 2 bli et dramatisk og til tider alvorstungt verk. Prokofjev skrev senere at han ønsket å lodde dypere med denne konserten enn med den første, som hadde blitt beskyldt for å være overflatisk. Han tilegnet verket sin studiekamerat Maximilian Schmidthof, som tok sitt eget liv våren 1913 og etterlot seg et avskjedsbrev til Prokofjev.
Pianokonsert nr. 2 skapte enda sterkere reaksjoner enn den første. En av de mest konservative kritikerne mente det hørtes ut som om noen hadde tømt et blekkhus på notepapiret. En av de mest positive anmelderne skrev at publikum var lamslått av frykt, at hårene reiste seg og at de buet, men at om ti år kom alle til å måtte applaudere en komponist med stor anerkjennelse i Europa.
Sergej Prokofjev reiste ut av Russland ved starten av revolusjonen i 1917, og manuskriptet til Pianokonsert nr. 2 gikk siden tapt i en brann. I 1923 gjenskapte Prokofjev konserten fra hukommelsen, men sa selv at han hadde gjort så mange forandringer at den nærmest burde regnes som hans pianokonsert nr. 4. Den nye versjonen ble urfremført i Paris i 1924, også denne gangen med komponisten ved pianoet.
Pianokonsert nr. 2 begynner med et melankolsk pianotema som kan minne om Rachmaninoffs andre pianokonsert, skrevet et drøyt tiår tidligere. Men i fortsettelsen er kontrastene større enn hos Rachmaninoff. Førstesatsen munner ut i et storslått soloparti som stiller store krav til pianisten. Andre sats er lynkjapp, lett og sprudlende, tredje sats åpner med tungt trøkk. I siste sats roer Prokofjev helt ned før den intense avslutningen.