Nå gleder vi oss over seieren, men hver og en av oss har sår som ikke kan gro. En har mistet en av sine nære, en annen har mistet helsen. Disse må ikke glemmes. (Sergej Prokofjev, 1947)
Midt i seiersrusen etter andre verdenskrig ville den russiske komponisten Sergej Prokofjev (1891−1953) minne verden om de varige mén krigen hadde påført menneskeheten. Like etter krigen komponerte han Symfoni nr. 6 − et verk preget av uhyggelige klanger, nostalgiske melodier og grusomme energiutladninger. I første sats er det som om et begravelsesfølge stadig marsjerer forbi, og i andre øyeblikk river komponisten opp alle de gamle sårene med krasse dissonanser og skarpe klanger. I kjent stil balanserer likevel Prokofjev det utagerende og ville med lyriske linjer og enestående melodisk materiale.
Den mørke grunnstemningen og fortvilelsen vedvarer og forsterkes ytterligere i den dunkle largo-satsen. Førstesatsens tvil er slått tilbake til fordel for en seiglivet og smertefull klagesang over krigens grusomheter. Her viser Prokofjev hvilken mester han var i å frembringe dystre klangfarger med orkesteret. Denne lange satsen inneholder på mange måter den emosjonelle kjernen i symfonien og uttrykker kanskje aller klarest Prokofjevs tanker i årene etter krigen.
Finalen åpner med en skikkelig overraskelse når karakteren tilsynelatende er totalforvandlet fra smerte og sorg til livlig gledesdans. Forvandlingen er likevel tvetydig og kortvarig. De dundrende paukeslagene slår tilbake strykernes forsøk på bekymringsløs feiring og hele satsen fremstår som tvetydig og innviklet − akkurat som bismaken i munnen da folk og myndigheter feiret triumfen ved krigens slutt.
Symfoni nr. 6 ble godt mottatt ved urfremføringen i 1947, men ble året etter uthengt av sovjetiske myndigheter som eksempel på «formalisme» i den såkalte Zjdanov-doktrinen. Dette stod i skarp kontrast til Symfoni nr. 5 som Prokofjev hadde fått Stalin-prisen for. Først etter komponistens død ble hele Prokofjevs produksjon anerkjent og hans renomme som ledende europeisk komponist gjenopprettet.
(Tekst: Thomas Erma Møller)