Lytt til verkomtalen
But, soft! what light through yonder window breaks? It is the east, and Juliet is the sun.
(Fra Balkongscenen i William Shakespeares Romeo og Julie)
Verken grasiøs dans eller Shakespeares udødelige ord er nødvendige for å føle spenningen og skjønnheten i den unge forelskelsen som utspiller seg på balkongen når Sergej Prokofjev har satt musikk til en av verdenshistoriens mest berømte kjærlighetsscener. Den magiske stemningen settes umiddelbart med klangen av fløyter, harper og sordinerte strykere (”but soft”), men det er først når celloer, bratsjer og fioliner spenner opp det store kjærlighetstemaet (”O Romeo, Romeo”) at kveldsluften fylles av intense følelser og konsertsalen syder av symfoniske klanger og farger.
I kjent stil har Prokofjev krydret musikken med uventede melodiske vendinger, akkorder og klangfarger. Ofte har det neoklassiske spillet med konvensjonene en tørrhumoristisk effekt. «Gavotten», opprinnelig fra Symfoni nr. 1, smiler skjevt og lurt bak den klassiske fasaden. Den ikoniske «Riddernes dans», kjent som «Montagues og Capulets» fra suite nr. 2, blir derimot voldsom og hatsk, nærmest diabolsk, med de forvrengte melodiene, rytmiske aksentueringene og rivende samklangene. Men tilbake på balkongen: I «Balkongscenen» og «Kjærlighetsdans», som begge er en del av 6. sats i suite nr. 1, gjør komponistens tydelige fingeravtrykk musikken ektefølt og lidenskapelig, men også usentimental og overrumplende.
Med Tsjaikovskijs gylne ballettradisjon på den ene skulderen, Rimskij-Korsakovs rike instrumentasjonskunst på den andre, og sinte stalinister hakk i hæl, klarte Prokofjev på 1930-tallet å skape et personlig og moderne musikalsk uttrykk for tidenes mest berømte kjærlighetshistorie. Balletten ble urfremført i 1938, men både den og suitene er blitt fremført i mange ulike versjoner som følge av en rekke kontroverser i tilblivelsesprosessen.