Sergej Prokofjevs Symfoni nr. 1 har fått tilnavnet ‘den klassiske’ og regnes gjerne som det første tydelig neoklassiske verket i europeisk musikkhistorie. For det utrente øret kan musikken klinge som Joseph Haydns, men selv om forbindelsene til symfonisjangerens wienerklassiske stamfar er åpenbare, har Prokofjev beholdt en betryggende avstand til den gamle mester. I stedet for å etterligne eller kopiere en stil, handler neoklassismen i bunn og grunn om å spille på, med og mot de klassiske konvensjonene. Prokofjev skaper forventninger om hva som skal komme ved å antyde klassiske akkordforbindelser, melodibevegelser eller rytmer, men bøyer så av i siste øyeblikk, slik at forventningene ikke innfris med klassiske mønstre, men med nye og uventede løsninger og sammenstillinger. Effekten er ofte komisk og fornøyelig, særlig for den kodefortrolige lytter.
I det ytre følger Prokofjevs Symfoni nr. 1 det klassiske mønsteret med fire satser der yttersatsene er raske, andre sats er langsom og tredje sats er en stilisert dansesats. Også den gjennomsiktige orkestreringen og den lettbente musikalske karakteren kan minne om klassismens idealer. Det er på det musikalske detaljnivået at det humoristiske spillet med konvensjonene foregår og der overraskelsene kommer på løpende bånd, særlig i form av plutselige dissonanser, brå dynamiske skifter eller rytmemønstre som ikke ’går opp’ etter klassiske normer.
Symfonien ble urfremført i St. Petersburg i 1918 og ble umiddelbart en stor suksess både i Russland og internasjonalt. Selv hadde komponisten et mer tvetydig forhold til verket alt ettersom hans egen kompositoriske karriere og musikalske stil tok stadig nye vendinger, gjerne bort fra den ’snille’ neoklassismen og mot mer kompromissløse former for musikalsk modernisme, eksemplifisert ved hans neste symfoni, den sterkt dissonerende og voldsomme Symfoni nr. 2 fra 1925.
(Tekst: Thomas Erma Møller)