Igor Stravinskij Salmesymfonien

Salmesymfonien er anerkjent som et av Igor Stravinskijs aller beste og ikke minst personlige verk. Det som er særegent med Salmesymfonien er at Stravinskij fjernet fiolin, bratsj og klarinett fra partituret. Dette skaper et helt unikt klanglandskap. Salmesymfonien ble skrevet på bestilling fra Boston Symphony Orchestra i 1930.

Verket er skrevet i neoklassisk stil, som var en stilform som vokste frem på 1900-tallet, og var en av retningene som sprang ut fra den sen-romantiske epoken. Neoklassisismens viktigste kjennetegn er å bruke elementer fra tidligere epoker og kombinere dem med en moderne tilnærming. I Salmesymfonien bruker Stravinskij fugen, en av barokkens mest sentrale former, som utgangspunkt for andre sats. I tillegg tar han inspirasjon fra kirkemusikktradisjonen som blomstret på J. S. Bachs tid.

I perioden før han skrev Salmesymfonien, hadde Stravinskij funnet tilbake til sin kristne tro. Han var opptatt av å skrive musikk som var mer nøktern og religiøst forankret. Salmesymfonien er et korverk i tre satser som er basert på tekster fra tre bibelske salmer, sunget på latin. Det er både en symfoni og et sakralt korverk.

I åpningssatsen har Stravinskij tatt utgangspunkt i Salme 39 fra Bibelen, som er en klagesalme. Stemningen er intens og alvorspreget, og musikken formidler en følelse av uro. Andresats er basert på Salme 40. Det er en energisk og drivende sats, skrevet som en dobbel fuge. Siste sats står i kontrast til de to første. Her tok Stravinskij utgangspunkt i Salme 150, som er en ren lovsang til Gud. Musikken er lysere og utvikler seg mot en fredfull avslutning.

Når Stravinskij setter de tre salmene sammen, skaper han en tydelig dramatisk utvikling: fra lidelse og bønn, gjennom indre kamp og til slutt lovprising. Dette gir verket en åndelig reise som underbygges av musikken. Stravinskijs kombinasjon av gammel kirkemusikktradisjon og moderne musikalsk språk gjør Salmesymfonien til et verk som fortsatt kan utfordre og inspirere både utøvere og publikum i dag.