Igor Stravinskij Ildfuglen

Igor Stravinskij var så å si ukjent utenfor hjembyen St. Petersburg da han ble hentet inn som komponist til ballettforestillingen Ildfuglen i 1909. Forestillingen var planlagt til ballettkompaniet Ballets Russes andre sesong i Paris, sommeren 1910.

Nysgjerrigheten på russisk kultur hadde blitt vakt for alvor i Paris under Verdensutstillingen i 1900. Den russiske impresarioen Sergej Djaghilev så muligheten til å eksportere russisk kultur til Europas kulturelle knutepunkt i en tid med stor politisk uro i hjemlandet.

I 1906 arrangerte han en kunstutstilling med russiske kunstnere, året etter en konsertserie der Nikolaj Rimskij-Korsakov, Stravinskijs lærer, dirigerte sin egen musikk. I 1908 satte han opp en russisk opera og hentet til Paris sangere, musikere, dansere, designere og kostymemakere.

Suksessene ble større år for år, og i 1909 hevet Djaghilev ambisjonsnivået til å omfatte tre storslåtte ballettforestillinger der dansere fra Marinskij-balletten i St. Petersburg var de store stjernene. Ballettkompaniet var etablert og ble en braksuksess fra første stund.

Til den andre sesongen ønsket Djaghilev å stille med et helt nytt verk; med en ny historie, ny musikk, ny scenografi og ny koreografi. En gruppe kunstnere utarbeidet skissen til det som skulle bli Ildfuglen, løst basert på flere russiske folkeeventyr.

Ildfuglen var skreddersydd for å formidle russisk egenart til Vesten. Handlingen foregår i kongerike fylt av magiske skapninger og inneholder en vakker prinsesse, en heltemodig prins og en ond hersker. Det eneste som manglet var tilsvarende magisk og spektakulær musikk.

Djaghilev kontaktet flere etablerte russiske komponister uten å få napp. Igor Stravinskij hadde orkestrert noen stykker til 1909-sesongen, og Djaghilev hadde hørt noen av hans orkesterverk i St. Petersburg. Stravinskij kastet seg over oppdraget da han ble spurt høsten 1909.

Ildfuglen ble møtt med unison hyllest ved premieren i slutten av juni 1910. Anmelderne fremhevet hvor godt musikk, scenografi, kostymer og koreografi fungerte som en helhet. Stravinskij ble stjerne over natten og snart ble det lagt planer for nye ballettforestillinger.

Stravinskijs to neste balletter, Petrusjka og Vårofferet, skulle bli enda mer banebrytende musikalsk sett. Men Ildfuglen fortsatte å ha en unik appell som en slags finale for den russiske orkestertradisjonen der Stravinskij hadde sine røtter.