Igor Stravinskij (1882−1971) var alltid på jakt etter å utvikle og utfordre musikalske tradisjoner, og et av hans aller mest originale verk er den såkalte Symfonier for blåseinstrumenter. Her er det likevel ikke den europeiske symfonisjangeren som har fått et merkelig og uventet barnebarn. Stravinskij har valgt flertallsformen ‘symfonier’ i den gamle greske betydningen ‘å klinge sammen’ og har satt et eklektisk utvalg av melodisk materiale og instrumentgrupper sammen og opp mot hverandre i en usedvanlig rik og vidunderlig forunderlig helhet.
Utgangspunktet for Symfonier for blåseinstrumenter var en begravelseskoral Stravinskij skrev til minne om sin franske kollega Claude Debussy. Koralen høres i sin helhet mot slutten av det ferdige verket, men før det har lytteren fått presentert en rekke merkverdige ideer og klanger. De ulike fragmentene i det fargerike lappeteppet står i sterk kontrast til hverandre, men samtidig har de også en merkelig indre sammenheng − motivisk og klanglig − som binder det hele sammen.
Mange har påpekt at Symfonier for blåseinstrumenter står i helspenn mellom Stravinskijs ‘russiske’ og ‘neoklassiske’ periode som komponist. Det gir verket en helt særegen form, farge og glødende emosjonell distanse som gjør det elsket av noen, hatet av andre og fascinerende for de fleste. Også den uvanlige besetningen med 23 blåseinstrumenter gir verket en helt særegen klanglig utforming.
Samtidens publikum var kanskje ikke klare for Stravinskijs uvanlige tonespråk. Det sies nemlig at Symfonier for blåseinstrumenter ble møtt med nervøs latter i salen da Serge Koussevitsky dirigerte urfremføringen i London i 1921. Nå er imidlertid latteren for lengst byttet ut med beundring for et helt uvanlig mesterverk.
(Tekst: Thomas Erma Møller)